Trikster Blog

Nylig utkom journalisten Anna-Maria Sörbergs bok Det sjuka, en reportasjebok om hiv/aids i Sverige. Dette er en av de viktigste bøkene jeg har lest på lenge, og kan anbefales på det sterkeste.

Sörberg tar utgangspunkt i de monstrøse fortellingene om “hivmenn” og “hivkvinner” som i de seneste årene har vært skrevet om i pressen, der de har blitt fremstilt som personer som intendert har smittet folk med hiv. Sörberg har gått bak mediepanikken, og intervjuet disse menneskene som har blitt omtalt som ondskapsfulle drapsmaskiner. Flere av intervjuobjektene sitter i fengsel, andre har blitt utvist av Sverige etter de har sonet fengselsstraffer. Dette er sterke og vonde historier om hvordan det er å leve med et virus som fortsatt er skambelagt og kriminalisert – selv 25 år etter viruset ble oppdaget. Boken kretser rundt det strenge svenske lovverket, og viser dettes bakside: dets medvirken i opprettholdelsen av den skambetonte diskursen om hiv/aids; de mange tilsynelatende rasistiske dommene i hiv-smitte saker, der ikke-svensker har fått lengre fengselsstraffer for samme forseelser, og har blitt sent ut av landet uten mulighet for riktig medisinering.

Gjennom en postkolonial optik på hiv/aids problemstillingen viser Det sjuka farene ved å se viruset som noe som kommer “utefra”, som noe “Annet” og “fremmed”. Den nasjonaliserte kampen mot hiv/aids i Sverige er feilslått, ettersom den ikke tar inn over seg hvordan sykdommen ikke har noen grenser: dette er en internasjonal krise, og krever større prespektiver enn fokus på å beskytte viruset innenfor nasjonens grenser. Sörberg argumenterer for en solidaritet som inkluderer det fremmede, og dette kunne jeg ikke være mer enig i.

Jeg skal skrive mer og bedre om Sörbergs bok enn dette, men nå er det viktigst å påpeke at hun i kveld presenterer boken sin på den fantastiske queerfeministiske bokhandleren Hallongrottan i Stockholm. For dem som er i byen, bør man dra dit kl. 19, for å høre Sörberg i samtale med Finn Hellman.

(Illustrasjon fra Hallongrottan.com)

Mattilda Bernstein Sycamore (Photo: Jefferey Walls)

One of the great advantages with the Internet, is the possibility of following activists and artists in other side of the world. Unfortunately, it is an overt globalized Eurocentrism in such a statement and, of course, not all have the possibility of hooking up with others online, or silently following people as they write on their activities, their travels, their thoughts and actions.

For quite a while now, I have followed the activist writer Mattilda Bernstein Sycamore’s blog NOBODY PASSES, darling. Currently the blog has documented her experiences and meetings with people on her latest tour, presenting her new novel So Many Ways to Sleep Badly (City Lights, 2008).

It is inspiring to be a blog-companion, following Mattilda around the US, and picking her thoughts. For those who are not familiar with Sycamore’s work, she has been a seriously active activist based in San Francisco, taking part in groups such as ACT UP, Fed Up Queers, Gay Shame, and several other initiatives. In 2003, Mattilda published her first novel Pulling Taffy, and besides her own literary production, she has edited several books (and journals), such as Nobody Passes: Rejecting the Rules of Gender and Conformity, Dangerous Families: Queer Writing on Surviving and Tricks and Treats: Sex Workers Write About Their Clients. In other words, Mattilda is an active “critic and troublemaker”.

In 2004 Mattilda edited the important anthology That’s Revolting! Queer Strategies for Resisting Assimilation, published by Skull Press. In 2008, a new revised and expanded version of the book came out, and this is mandatory for everyone interested in queer activism, politics, and history. Here you can read on Gay Shame, Restroom Revolutionaries, Fed Up Queers, ACT UP, Gay Liberation Front, rural queer youth, sex workers, drugs and resistance, sex workers, critiques of straight (and gay) privilege, racism, assimilation, etc.

I have been thinking about this book lately, as the media in Scandinavia has written about the fight for gay marriage in California, following the Proposition 8, restricting the definition of marriage to opposite-sex couples only. In the coverings on the gay Prop.8-activism, there are never any mentionings of the far more radical activism criticising gay assimilation and marriage as an institution in the US. But activist initiatives resisting the normalization of queer existence deserves more attention, also across the Atlantic. And here Mattilda comes into the picture, as her writings and discussions on her blog and in her books are important, as they reach out wide with a strong and precise critical voice. In the introduction to That’s Revolting! Mattilda writes on gay marriage :

“If gay marriage is about protecting citizenship, whose citizenship is being protected? Most people in this country – especially those not born rich, white, straight, and male – are not full citizens. Gay assimilationists want to make sure they’re on the winning side in the citizenship wars, and this they see no need to prevent most people living in this country (and anywhere else) from exercising their supposed ‘rights’.”

Mattilda is not affraid to step on somebody’s toes, and she does an important job criticizing priveleges of all sorts. On her blog yesterday, she quoted herself from an interview she did with The Rumpus, and I think it is worth quoting this in length:

“Complacency isn’t a right, it’s a privilege. I’m interested in accountability and I’m interested in building a culture of defiance. I think it’s perfectly fine if people choose conventional life choices but it’s important to figure out a way to do the least damage rather than the most. We all make horrible compromises in order to survive in this monstrous world but the point is to make the fewest compromises possible, not to push everyone aside in order to grab any privilege we can get our hands on and then police the borders to keep out those who have less access. If the status quo is a rabid, militaristic, imperialist project camouflaged by the illusion of everyday normalcy, then yes, it’s definitely a problem if you’re a willful part of it.”

That’s something to think about folks! So now you are warned: Mattilda’s writing is out there, and it better be read and discussed more in Scandinavia too.

In the end of December, a new issue of Graduate Journal of Social Science was released online: Queer Studies: Methodological Approaches. The issue is edited by the graduate students Robert Kulpa and Mia Liinason, and it includes a wide variety of articles on newer tendencies in queer studies.

In relation to Trikster, an article of special interest is Judith Halberstam’s text “The Anti-Social Turn in Queer Theory” (pdf). This was the paper Halberstam presented when Trikster interviewed her in 2007.  After being published in a short version in PMLA (Vol. 121, No. 3, May 2006), it is great to finally read the paper in full text. In this extended version of her argument, Halberstam discusses the anti-social thesis as developed by Leo Bersani in Homos (1996) and Lee Edelman in No Future (2004), criticizing their focus upon a small white gay male archive, and their disregard for the “far less liberal tradition of homophilia” that is connected to this anti-social tradition. Taking on Sex Pistols’s “God Save the Queen” and their refusal of futurity, Halberstam argues for a more political and eccentric genealogy of the politics of negativity, discussing the work of Jamaica Kinkaid, Valerie Solanas, Yoko Ono, and others. Halberstam urges us to “embrace a truly political negativity”, and thereby, as Kinkaid has formulated it, “make everyone a little less happy.”

Other articles in GJSS that may be of special interest for Trikster-readers are Tiina Rosenberg’s text “Locally Queer. A Note on the Feminist Genealogy of Queer Theory” (pdf.) on the use and deployment of the English term “queer” in a Swedish context; and the Danish queer activist academic Liv Mertz’s text “’I am what I am?’? Toward a Sexual Politics of Contingent Foundations” (pdf.), discussing queer activism in Denmark, with a focus on Enhedslistens Queerudvalg.

Read all the articles in GJSS here.

Hva skal du gi din venn / “venn” / partner in crime / elsker(inne) / kjæreste / mor / oldefar til jul?

Hvis du spør Trikster om et queert julegavetips er svaret enkelt: Christian Yde Frostholms bok Ofte Stillede Spørgsmål som kan bestilles fra Afsnit P for bare 100 kr!

På Afsnit P kan man lese bokens første sider, og dette er hva noen anmeldere har skrevet om denne lille frekke, morsomme og tankevekkende diktsamlingen:

“Christian Yde Frostholm har »signeret« den første (og sidste?) danske samling af google-poesi, som er lige så cool, som den er satanisk, som den er melankolsk. (…) Så rigt og virtuost og fuldtonende gennemspiller Yde Frostholm Google- og surf-digtets muligheder, at man får den forunderlige oplevelsen af en hel genres simultane start, fuldendelse, kulminination og afslutning: Det var i ét netværkende flash det! Hvilket det selvfølgelig ikke er, men hold op, hvor håbefulde googlere og surfere skal gøre sig umage nu.”

– Lars Bukdahl i Weekendavisen.

“Christian Yde Frostholms nye bog er forbløffende vellykket – skarpt sat i værk, underholdende og rørende. (…) Christian Yde Frostholm har gennemført sin konceptuelle øvelse til UG med kryds og slange”.

– Tue Andersen Nexø i Information.

“Der er mange perler i denne vigtige bog – køb den straks!”

– Peter Stein Larsen i Kristeligt Dagblad.

Filosofen Frode Nyengs kritiske anmeldelse i Morgenbladet 05.12.08 av den nyutgitte antologien Kjønnsteori har ført til debatt på nettforumet Underskog.no. Nyengs manglende interesse for kjønnsteori er et uttalt premiss for anmeldelsen og et av spørsmålene som kom opp i nettdebatten var “om ikke et minstemål av kjønnsteoretisk kunnskap være på plass før man setter i gang og anmelder en lærebok i kjønnsforskning”. Debatten har klare paralleller til diskusjonen som gikk tidligere i år på Underskog.no i kjølvannet av Tarjei Skirbekks anmeldelse på NRK av Birgitte Huitfeldt Midttuns da nylig utgitte intervjubok Kvinnereisen – Møter med feminismens tenkere. Trikster henter her opp igjen noen av poengene fra denne debatten for å sette fokus på hvorfor mediene tillater at anmeldelser av feministisk teori og filosofi holder et så lavt nivå.

Kommentar til Tarjei Skirbekk

av Audun Lindholm

Birgitte Huitfeldt Midttuns bok Kvinnereisen gir et lett tilgjengelig riss av mangfoldet av samtidige retninger innen akademisk feminisme, gjennom intervjuer med tenkere som Judith Butler, Luce Irigaray, Toril Moi, Julia Kristeva, Camille Paglia, Hélène Cixous, Gayatari C. Spivak og Martha Nussbaum. Boken behandler et internasjonalt synlig filosofisk felt med betydelig akademisk og politisk aktivitet de siste tiårene, noe NRKs fagbokkritiker Tarjei Skirbekk underslår når han anmelder boken: Fra hva som later til å være et olympisk utsiktspunkt feller Skirbekk vage dommer i øst og vest, med en rekke påstander om feminisme som later til å tiltro seg selv objektivitet tross sviktende argumentasjon.

Allerede introduksjonen av bokens forfatter varsler tekstens nedlatende tone: “Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.” Den virkelige overraskelsen kommer imidlertid i anmeldelsens siste avsnitt. Skirbekk gir her Simone de Beauvoir en rettmessig plass som historisk betydningsfull skikkelse – men underkjenner samtidig tradisjonen hun har hatt slik innflytelse over. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: “[Midttuns bok] gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning […]. Men en lesning av Det annet kjønn fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne.”

Hvilken annet filosofisk diskurs vil en anmelder mene at det på denne måten er mulig å redusere til ett historisk verk? Ville man bli tatt alvorlig hvis man avsluttet en omtale av en bok om samtidig fransk filosofi ved heller å anbefale Sartre? Ville man med anstendigheten i behold kunne anmelde en samtidig innføringsbok i logikk ved å henvise leseren til en bok av Frege? Ville man beholdt jobben som kunstanmelder om man i en omtale av en bok med intervjuer med en vifte av dagens viktigste kunstkritikere gjespet frem en anbefaling av Gombrich?

Kort sagt: En anmeldelse av en lignende bok om et hvilket som helst tilsvarende felt, ville tatt for gitt at det aktuelle ordskiftet finnes og er det man har å forholde seg til. Man ville ikke feid det vekk til fordel for en anbefaling av én enkelt bok fra første halvdel av forrige århundre. En NRK-gjennomgang av den norske bokhøsten anno 2008, vil til sammenligning neppe konkludere med å henvise leserne til Hamsuns Paa gjengrodde stier (i likhet med Det annet kjønn utgitt i 1949).

Feministisk tankegods inntar i dag en selvfølgelig og markant plass både i akademia, litteraturen og den politiske debatten. Når man anmelder feministiske bøker i den norske rikskringkastingens kulturkanal, burde man ta for gitt at anmeldelsen inngår i en diskusjon som allerede eksisterer, og som man ikke trenger å legitimere eller introdusere før man begynner å ytre seg innenfor den. Skirbekk signaliserer derimot at feminisme er noe rart og eksternt og privat (merk formuleringen “vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon”), som ikke fortjener å behandles på lik linje med andre offentlige ordskifter. Midttuns prosjekt rekker så vidt å karakteriseres som “ambisiøst”, før det avskrives som “pompøst”: Anmelderen synes mer opptatt av banale rim enn av å bruke boken han har fått i hendene til å tenke.

Skirbekk fremstiller Midttuns bok som et innføringsverk stilet til en atomisert (kvinnelig) leserkrets, som er uvant med å tenke strukturelt, politisk, eller filosofisk, og som derfor må tilegne seg disse tenkerne gjennom personlige dannelseshistorier. En slik reaksjon er muligens forståelig når man ser på hvor stor plass private nykker og karriereakademisk skryt får i enkelte av intervjuene. Like fullt krever det kreativ eksegese å få noe meningsfullt ut av argumentet om at feministisk teori først og fremst er til for å fremme selvrealisering, og at det derfor ikke kan “si noe generelt” (som Skirbekk formulerer det, med en karakteristisk ubestemt vending). Og hva menes med påstanden om at “I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av”? Mer halvkvedet og misvisende enn dette blir neppe motstanden mot de lingvistisk-filosofiske strømningene innenfor samtidig feminisme – de Skirbekk med enda flere eksempler på depresiserende begrepsbruk kaller “den selvfokuserende lingvistisk[e] feminisme” og “et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form”. Men paradoksalt nok har Skirbekk rett i én del av formuleringen: Feministisk teori angår ikke alene de historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinner er en del av; den angår oss alle.

I innsirklingen av hva slags feminisme Skirbekk ønsker seg, får man ingen konsise meningsytringer, bare halvartikulerte utsagn av typen “å samle en individuell og allmenn tilnæring [sic] for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig”. Man fornemmer at anmelderen forsøker å henspille på velkjente ståsteder i den pågående svenske debatten om queer-feminisme som konsumtilpasset livsstilsprosjekt, som visstnok skal være uforenelig med den tidligere kvinnebevegelsens mål om organisering, felles krav og likelønn (mer her og her). De mange kompliserte forholdene mellom teori, livspraksis, aktivisme og politikk kunne vært diskutert i forlengelsen av dette, men Skirbekks omtrentlig formulerte innsigelser hjelper oss neppe på vei, og henviser heller ikke til de eksisterende debattene.

En anmelder i NRK P2 har ikke som oppgave å presentere et crash course i feminisme som munner ut i en anbefaling av Det annet kjønn, når han skal levere en kritikk av en bok som Huitfeld Midttuns. I Skandinavia kan man lese om feminisme i avisene hver dag (også høyrekreftene er blitt kompromissløse feminister på sine gamle, anti-islamistiske dager), og de få prosentene av Norges befolkning som lytter til P2, kjenner til de Beauvoir fra før. De fortjener skarpere anmeldelser enn dette, fra anmeldere med en målsetning om å bidra til den aktuelle diskusjonen, ikke bare referere den diffust – for å konkludere med å forlate den.

På norsk har man lenge savnet grundige introduksjonsbøker til kjønnsteori. I 2006 kom et bud i form av Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisens lærebok Kjønnsforskning, og i forrige uke lanserte en gruppe forskere med tilknytning til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen boken Kønnsteori – en stor og grundig introduksjonsbok til det kjønnsteoretiske feltet.

Kjønnsteori er tenkt som en “presentasjon av hva som er særegent ved de enkelte tilnærmingsmåtene og teoretikerne [innenfor kjønnsteori], og hva som gjør kjønnsteori til et eget felt”. Boken er derfor bygget opp av korte kontekstualiserende tekster til emner som f.eks. “Psykoanalytisk tilnærming” og “Seksualitetsteori og skeiv teori”, med påfølgende presentasjoner av relevante teoretikere innenfor området. I løpet av boken blir ikke mindre enn 35 kjønnsforskere presentert, og her finner man både kapitler om kanonisert figurer som Simone de Beauvior, og om nåtidens store navn som Luce Irigaray, Gayatari Chakravorty Spivak, Chandra Talpade Mohanty, Judith Butler og Judith Halberstam. Men det er også tekster om noen kanskje litt mindre kjente – med særdeles interessante – forskere som f.eks. bell hooks og Joan Copjec.

Det er hele syv Bergen-baserte forskere som har redigert boken: Ellen Mortensen, Cathrine Egeland, Randi Gressgård, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Sissel Rosland og Kristin Sampson. Dette kollektivet er også blant bokens sentrale bidragsytere, men på skribentlisten finner man også tidligere Trikster-redaktør Fredrik Langeland, med en artikkel om Raewyn Connell. God lesning!

I Trikster #2 stilte Tatjana Laursen og Sissela Segergren spørsmålet til om sex er fantastisk i møte med den svenske boken Stora sexboken for tjejer som har sex med tjejer (2007). Nå har Ida Jackson og Maren Kristiane Solli utgitt den første norske sexhåndboken for jenter med tittelen Jenter som kommer. Gratulerer!

Jenter som kommer skal være både en “nytelsesbok og en actionbok”, og med et uttalt queer perspektiv forklarer og guider Ida og Maren leseren gjennom ulike aspekter av jentesex. Her beskrives onani, BDSM, dildoer, orgasmer – you name it – og boken avsluttes med et feministisk “pulepolitisk manifest”!

(Ida Jackson og Maren Kristiane Solli)

Et intervju i Dagbladet før boken ble lansert skapte debatt på forskjellige feministiske blogger, og for å klargjøre sine meninger som Dagbladet i kjent stil hadde redigert og forenklet, har forfatterne nå publisert det politiske grunnlaget for boken på Ida Jacksons (a.k.a. Virrvarr) kritikerroste blogg Revolusjonært roteloft.

På bloggen presenterer de bakgrunnen for bok på en fin måte, og påpeker at “hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig”. Men Jenter som kommer er langt fra en bok som legger seg i forlengelse av damebladenes orgasmepress. Snarere har de skrevet boken for at de “jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få orgasme.” Og i motsetning til mange andre sexhåndbøker har de inkludert et kapittel med tittelen “Når sex gjør vondt” ettersom de ikke ville “skrive om sex som et ‘hipphurra, alle synes dette er lett og bra’, når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet.”

Vi får håpe at boken kan generere fornuftige og bra queerfeministiske diskusjoner om sex, seksualitet og kjønn i Norge. Det trengs!

In the blogosphere a recent text by Judith Butler entitled “Uncritical Exuberance?” circulates. The text will supposedly be published in The Nation soon, but luckily it is online already for us to read.

Butler’s analysis of the political situation in the US after the election of Obama is an interesting read, and it has already created quite a discussion on different blogs. Butler’s article criticizes the idea of the election of Obama as a “redemption” – saving the US from all its ills. She rightly reminds us about the almost unavodiable disapointments we might get from the new president. She asks:

“To what consequences will this nearly messianic expectation invested in this man lead? In order for this presidency to be successful, it will have to lead to some disappointment, and to survive disappointment: the man will become human, will prove less powerful than we might wish, and politics will cease to be a celebration without ambivalence and caution; indeed, politics will prove to be less of a messianic experience than a venue for robust debate, public criticism, and necessary antagonism. The election of Obama means that the terrain for debate and struggle has shifted, and it is a better terrain, to be sure. But it is not the end of struggle, and we would be very unwise to regard it that way, even provisionally. We will doubtless agree and disagree with various actions he takes and fails to take. But if the initial expectation is that he is and will be “redemption” itself, then we will punish him mercilessly when he fails us (or we will find ways to deny or suppress that disappointment in order to keep alive the experience of unity and unambivalent love).”

On the online journal epicp, Dan S. Wang is sceptical to Butler’s critique of the optimism that has followed the election of Obama. In “A Response to Judith Butler: Working on Optimism” he sees the current optimism as a starting point for a new intensification in grass-root work on the left, while asking “if the primary job of critical theoreticians [like Butler is] to poke holes in our optimism, our satisfaction, our good feelings? Even if the exuberance has run its short course and rendered the question moot, I still answer, no, not as an end in itself, or as a precondition for further political work.”

I dag utkommer Christian Yde Frostholms nye diktsamling Ofte stillede spørgsmål på Afsnit P forlag.

Boken tar utgangspunkt i hvordan vi skriver om oss selv – og andre – i det offentlige rommet som heter internett. Som det står i pressemeldingen: “Digtene udforsker hvordan informationsteknologien påvirker den menneskelige identitet og selvforståelse. Teksterne er på samme måde som nettet komponeret i et flow af stort og småt, poesi, komik og gru, stemmer og i særdeleshed spørgsmål. Især er det kærligheden, kønnet og seksualiteten, der kredses om.”

Det er en ganske så queer virkelighet vi taes med inn i i Ofte stillede spørgsmål. Nettet er kjent for å være et rom der man kan iscenesette og utprøve forskjellige identiteter, men det er også et sted der usikkerhet blottlegges. I Ofte stillede spørgsmål møter vi både tøffe, forvirrede, og sarte personligheter som stiller spørsmål til det meste. Om sex, kropp, kjønnsroller, religion og kjæledyr, for blott nevne noen av temaene boken kommer innom. Det er morsomt og tankevekkende å bevege seg gjennom bokens iscenesettelse av språkføringen på nettet – fra chattesider for dyrevenner til datingsider for karrierefolk…

Ofte stillede spørgsmål er Christian Yde Frostholms 11. bok, og legger seg i forlengelse av hans to siste diktsamlinger, Mellem stationerne (Borgen 2000) og Afrevne ord (Borgen/Afsnit P 2004), som på forskjellige måter forholder seg til oppsnappede fragmenter og lydbilder i byrommet.

På Afsnit P kan man både lese de første sidene av Ofte stillede spørgsmål, og kjøpe et eksemplar. God leselyst!

I disse dager lanseres boken Pittstim – en antologi om pissbomber, skogsporr och kärlek i Sverige – en bok som med et vink til den snart ti år gamle klassikeren Fittstim, fokuserer på unge menns opplevelser i dagens samfunn.

I følge forlagets beskrivelse har Inti Chavez Perez og Zanyar Adami laget en antologi om “knullhets och genuspiller, om otrohet och slagsmål”: I boken forteller 15 gutter “sanningen om vad de gjort och varför. Killar som inte vill vara några goda förebilder men försöker vara ärliga om sånt som killar inte gärna pratar om”.

I boken skriver redaktørene sammen med 15 andre men om hvordan det er å være mann i dag, og boken legger seg dermed tilsynelatende i forlengelse av den lange rekken antologier som tematiserer hverdagens kjønnskrig. Etter Fittstim kom det en rekke feministiske utgivelser om hvordan det er å ha kvinnelige kroppstegn i dagens samfunn, f.eks. norske Råtekst (1999) og Rosa Prosa (2006), danske Nu er det nok. Så er det sagt (2000) og De Røde Sko – Feminisme Nu (2002) og i Sverige senest i Könskrig (2007). Men Pittstim er i følge redaktørene ingen eksplisitt feministisk bok, men som de sier i et intervju i Klassekampen, “Vi står ikke i noe motsetningsforhold til feminismen, som grunnleggende står for likestilling i samfunnet. Men dette er ikke en ideologisk bok, som Fittstim, men en praktisk bok. Vi vil ikke avskrekke noen ved å kalle den feministisk, forklarer Adami.”

Unge menns opplevelser av kjønn har tidligere blitt diskutert i blant annet den danske antologien Pikstormerne (2000), og sjangeren er etter hvert velkjent. Og det gjenstår derfor å se om Pittstim-redaktørene klarer å sette i gang en debatt om stillheten rundt mannsrollen (?), som redaktørene uttaler til SvD er bokens målsetning. Redaktørene har ønsket å representere “alle typer gutter”, og tror boken vil treffe både “nerdegutter, sportsgutter og høyregutter”. Men spørsmålet er om deres noe ensidige fokus på “vanlige gutters” erfaringer og opplevelser gir boken mindre slagkraft. I hvertfall er dette en av Fittstim-skribentene Carolina Ramqvists kritikk av boken, som hun synes er “för erfarenhetsbaserad och teorifiendtlig. De ämnen som behandlas behöver fortfarande politiseras mer, annars blir det för lågt i tak”. Det er i hvert fall et relevant spørsmål i et kulturfelt som hungrer etter personlige og intime berettelser…

Redaktørene av Pittstim Inti Chavez Perez og Zanyar Adami [foto: Linda Forsell].

Birger Angvik, professor i latinamerikastudier ved Universitetet i Bergen, har nylig utgitt boken Høyr meg! Sjå meg! Forteljekunst frå Cuba og Mexico 1950-2000.

Boken skriver frem en alternativ latinamerikansk litteraturhistorie, og fokuserer på stemmer som kom i skyggen av de kjente “Boom”-forfatterne på 1960- og 1970-tallet som Julio Cortázar i Argentina, Carlos Fuentes i Mexico, Mario Vargas Llosa i Peru, og Gabriel García Márquez i Colombia. I Høyr meg! Sjå meg! skriver Angvik om forfatterene som falt utenfor denne kanoniserte heteroseksuelle historien, og han konsenterer seg derfor om kubanske homoseksuelle forfattere (Reinaldo Arenas, Calvert Casey, José Lezama Lima, Virgilio Piñera, Severo Sarduy) og kvinnelige forfattere fra Mexico (heriblant Rosario Castellanos, Elena Garro, Elena Poniatowska).

Birger Angvik er kanskje mest kjent i Norge for sin biografi om Oscar Wilde, men gjennom årene har et stort publikum kunnet få innblikk i hans viten om latinamerikansk litteratur og forholdet mellom litteratur, kjønn og seksualitet i hans mange artikler og bokutgivelser på norsk, engelsk og ikke minst spansk.

En av forfatterne som Angvik diskuterer i Høyr meg! Sjå meg! er den kontroversielle kubanske forfatteren Reinaldo Arenas. En forfatter han tidligere har skrevet om i den interessante og meget gode artikkelen om aids og litteratur, ”Form, which is the birth of passion, is also the death of pain” i antologien Kjærlighetssymposiet, (1997). Det skal bli en glede å lese mer om Arenas fra Angviks hånd, og Høyr meg! Sjå meg! synes å være en glimrende mulighet til å få større innblikk i latinamerikansk litteratur fra et kjønn- og seksualitetspolitisk perspektiv. I et intervju i På Høyden forteller Angvik følgende om prosjektet:

“Me påstår ofte i reine stereotypiar at dei underutvikla landa i Latin Amerika er diktatoriske. Me finn patriarkalske strukturar og hard machisme, sexisme, rasisme og homofobi der også. Men her i superdemokratiet Noreg vert alt som bryt med tradisjonelle normer brutalt har undertrykt, fortidd, fortrengt og ekskludert. Dei litterære arkiva i Noreg er svært fattige samanlikna med dei me finn i Latin-Amerika.”

Den 8. oktober er det boklansering for Høyr meg! Sjå meg! på Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen kl. 14, der Angvik vil være til stede.

The second issue of the web magazine Trikster – Nordic Queer Journal is now online on www.trikster.net.

Trikster #2 is entitled “Querying Space” and focuses on the ways in which sexuality and gender is understood, enacted, and constructed through space. Through drawings, texts, images, and conversations Trikster focuses on the spatial politics of everyday life: the possibilities for walking or kissing safely in public, for finding a place to live, for traveling across borders. The contributions show the importance of fighting for a queerer space – on the streets, in the buildings that surround us, in the academy, as well as the political sphere.

In the issue art historian and AIDS-activist Douglas Crimp talks about the sexual geography of New York in the 1960s and 1970s; chris campe finds queer spaces in the in-betweens in her series of drawings from queer activist spaces; Katarina Bonnevier takes us into the famous author Selma Lagerlöf’s manor Mårbacka and shows how sexuality is inscribed into the architectural structures, while Tuula Juvonen and Pia Livia Hekanaho discuss the homophobic atmosphere in Finnish academia.

The issue also presents contributions from Mette Buchardt, Mathias Kryger Hansen, Suzanne van Rossenberg, Elin Emil Sandström Lundh and Christoph Emmanuelle Fielder, Tatjana Laursen and Sissela Segergren, and Dorthe Staunæs.

Trikster – Nordic Queer Journal is a multilingual web magazine, edited by Mathias Danbolt. Trikster releases three issues a year, and is supported by The Freedom of Expression Foundation, Oslo, Nordic Culture Fund, and Center for Women’s and Gender Studies, University of Bergen. For more information, visit www.trikster.net or contact Mathias Danbolt at mathias@trikster.net / +45 41 15 16 13.

*

Trikster #2 er lansert

Trikster – Nordic Queer Journal lanserer i dag sitt andre nummer på www.trikster.net.

Trikster #2 har tittelen “Querying Space” og stiller spørsmål til hvordan kjønn og seksualitet forståes, konstrueres og utfolder seg i og gjennom rom. Med tekster, tegninger, bilder og samtaler ønsker Trikster å rette oppmerksomheten mot hverdagslivets romlige politikk: mulighetene vi har for å bevege oss fritt i offentligheten, for å finne et sted å bo, for å reise på tvers av grenser. Bidragene i nummeret viser betydningen av å kjempe for et mer queert rom – på gaten, i bygningene rundt oss, innenfor akademia og i den politiske sfæren.

I nummeret forteller blant annet den amerikanske kunsthistorikeren og aids-aktivisten Douglas Crimp om den seksuelle geografien i New York på 1960-70-tallet i miljøet rundt Andy Warhol. Katarina Bonnevier fører oss inn i Selma Lagerlöfs herregård Mårbacka, og viser hvordan det seksuelle dramaet som utspilte seg mellom forfatteren og hennes to elskerinner er innskrevet i bygningens arkitektur. Mathias Kryger Hansen tar oss med på cruising i Ørstedsparken i København gjennom en diskusjon av kunstneren Lasse Laus prosjekter om å skape private erotiske rom i offentligheten.

Utover dette inneholder nummeret bidrag fra Mette Buchardt, chris campe, Tuula Juvonen og Pia Livia Hekanaho, Suzanne van Rossenberg, Elin Emil Sandström Lundh og Christoph Emmanuelle Fielder, Tatjana Laursen og Sissela Segergren, og Dorthe Staunæs.

Trikster er et flerspråklig, gratis webmagasin som utkommer tre ganger i året. Trikster redigeres av Mathias Danbolt, og er Støttet av Fritt Ord, Nordisk Kulturfond og Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. For ytterligere informasjon, besøk oss på www.trikster.net eller kontakt Mathias Danbolt på mathias@trikster.net / +45 41 15 16 13.

For litt over en måned siden fikk den danske progressive nyhetsportalen Modkraft.dk sin egen queerredaksjon: QueerKraft.

Modkraft har i løpet av de siste årene blitt et viktig omdreiningspunkt for den danske venstrefløy – en nettside for politiske analyser, journalistiske intervensjoner og et samlingssted for pressemeldinger og annen relevant “public service”-informasjon som resten av det danske mediesirkus ikke plukker opp.

Det er derfor en stor glede at Modkraft nå har fått sin egen queerredaksjon – en etterlengtet og viktig plattform for “politikudviklende nyhedsformidling” på queer feltet. QueerKraft ønsker å være et sted “for artikler, analyser, debatter og informationer om og for den køns- og seksualpolitiske venstrefløj og andre, der vil orientere sig i og bidrage til, hvad der sker på den front.” Og noe slikt er det er behov for.

Foto: Tomka Weiss, fra QueerKraft

Allerede er det mye lesestoff på QueerKraft. Her finner man blant annet en introduksjon til “queer”-begrepet, reportasjer fra Copenhagen Queer Festival (her og her), en artikkel om Les Panthères Roses blokkade av Priden i Paris, en rapport fra en noe ukonvensjonell bryllupsfest i Jerusalem, og en analyse av diskusjonen rundt den nylig overståtte Priden i København.

The Finnish queer journal SQS – Journal of Queer Studies in Finland has just released a new issue entitled Queer Eurovision.

The two guest editors Mikko Tuhkanen & Annamari Vänskä have put together an ambitious issue taking on Eurovision Song Contest from several interesting perspectives. As Tuhkanen explains in his introduction “Queer Eurovision, post closet”:

“The essays […] take up the post-outing Eurovision Song Contest as an opportunity to think through such issues as the cohesion and generation of gay fandom [Brian Singleton, Karen Fricker & Elena Moreo]; the constitution and disruption of heteronormative address and audiences [Mari Pajala]; the oxymoronic status of the idea of ‘queer nationality’ [Peter Rehberg]; the national temporalities that are performed and critiqued on the Eurovision stage; camp as the primary critical tool for the analysis of ESC’s queerness [Peter Rehberg & Mikko Tuhkanen]; and the possibility of camp’s lesbian specificity [Annamari Vänskä].”

The articles – which are predominantly in English this time – give several new perspectives on this annual event, that people love (– to criticize). In addition to the articles on ESC, the issue also includes an introduction to Finnish media artist Anneli Nygren by the the art historian Harri Kalha. In his text “Anneli Nygren. An Appreciation” Kalha reads Nygren’s work through the writings of Roland Barthes, interrogating the “queer aura that hovers about” her work. A personal introduction to this unique “folk video artist”.

SQS has once again delivered a fascinating issue of Strictly Queer Stuff (to borrow Kalha’s suggested title) – read on!

It is a special date today – 080808 – an event that apparently have made people go mad getting married. Luckily other people have used the date to more creative things. For instance the Swedish poet, designer, and photographer Oskar Ponnert, who released his fascinating (and somewhat manic) Project 8 at the web gallery Afsnit P today.If all these beautiful 8’s doesn’t turn you on, then do something creative yourself: Today is also The International Orgasm Day. Founded by aleXander hirka ten years ago, the day is meant to “celebrate body energy, ecstasy, pleasure, delight”…

Den 13. juni kommer et nytt dobbeltnummer av Lambda Nordica med temaet DRAG, redigert av Kalle Westerling og Anna Olovsdotter-Lööv.

Lambda Nordica har lenge vært et av Sveriges viktigste tidsskrift for homoseksualitetsforskning. Siden det første nummeret i 1989, “Leve lusten”, har tidsskriftet publisert akademiske artikler om kjønn og seksualitet fra en rekke fremragende svenske og nordiske forskere. Et av tidsskriftets mest brukte numre er nok dobbeltnummeret om queer teori (nr. 3-4 1996), som har vært viktig for utbredelsen og diskusjonen av queer i en nordisk kontekst.

Med det nye nummeret om drag innledes en ny epoke i Lambda Nordicas historie. Tidsskriftet har nå fått et ny layout, ny logo, nye lokaler og ny hjemmeside (som også lanseres 13. juni). Mens tidsskriftets undertittel lenge har vært “tidskrift för homosexualitetsforskning” har det nye nummeret fått undertittelen “tidskrift för homo-, lesbisk-, bi- och transforskning”. Det blir spennende å lese det nye nummeret som markerer premiæren for forskningsfeltet “dragstudier” i Sverige. Westerling og Lööv er noen av de fremste forskerne på feltet, så det blir nok mye god lesning!

Lambda Nordic holder lanseringsresepsjon i sine nye lokaler i Åsögatan 174, Stockholm, den 13. juni fra 16-20, der det blir mulighet for å kjøpe nummeret, ta en drink og hygge seg. Hvis man vil komme på festen, så send en mail til osa@lambdanordica.se.

Lørdag den 7. juni utkommer et nytt nummer av tidsskriftet Øjeblikket – tidsskrift om kunst og det kunst handler om. Lanseringen vil foregå kl. 18 på Café Under Konstruktion i Folkets Hus, Stengade 50 på Nørrebro.

Temaet for Øjeblikket er denne gangen Gadekamp og nummeret inneholder tekster om bl.a. kampene i de franske forstedene, den iranske revolusjon, RAF, Clandestine Insurgent Rebel Clown Army, politiets postmodernisering og vold i queeraktivistiske kamper, sistnevnte tekst er skrevet av undertegnede.

Den 15. mai lanseres boken Kønsforskning – En guide til feministisk teori, metodologi og skrift av professor i kjønn og kultur Nina Lykke. I forbindelse med lanseringen arrangeres det et miniseminar på Københavns Universitet, den 15. mai fra kl. 15-17, der Nina Lykke, Dorthe Staunæs, Bente Rosenbeck og Mia von Qualen diskuterer hva boken Kønsforskning kan brukes til.

Lykke er leder av det tverrfaglige kjønnsforskningssenteret Tema Genus ved Lindköping universitet, og er en av Nordens mest fremtredende kjønnsforskere. Hun har lenge arbeidet i spenningsfeltet mellom kjønn og teknovitenskap, som blant annet har resultert i bøker som Monsters, Goddesses and Cyborgs: Feminist Confrontations with Science, Medicine and Cyberspace (1996) med Rosi Braidotti, Cosmodolphins. Feminist Cultural Studies of Technology, Animals and the Sacred (2000) med Mette Bryld, og senest i år boken Bits of Life: Feminism at the Intersections of Media, Bioscience, and Technology, som hun har redigert med Anneke Smelik.

Det er spennende at Nina Lykke nå har skrevet en introduksjonsbok til feministisk teori, og boken skal etter sigende diskutere både vitenskapsteoretiske og metodologiske spørsmål, samt hvordan kjønnsforskere har endret akademiske grenser og skriveformer. Det sistnevnte er et tema Lykke synes å arbeide med for tiden, for 3. – 5. september arrangerer hun et Ph.d.-kurs på Danmarks Pedagogiske Universitetsskole om skriftspraksiser sammen med Sissel Lie under tittelen “At forene akademisk og kreativ skrivning: Genre, skrift, metodologi, epistemologi”. Det er både bra og viktig at det kommer fokus på alternative skriveformer innenfor akademia, og det blir interessant å se hva Nina Lykke skriver om dette i sin nye bok.

Chandra Talpade Mohanty pryder forsiden på det nyeste nummeret av det svenske feministiske tidsskriftet Bang. Mohanty har arbeidet med transnasjonal feminisme og postkolonial teori i en årekke, men ble for alvor kjent med boken Feminism Without Borders: Decolonizing Theory, Practicing Solidarity (2003), som kom på svensk i 2006 (Feminism utan gränser, Tankekraft Förlag). Hvorfor Mohanty er på forsiden av Bang finner jeg ikke umiddelbart svar på ved å lese det ellers interessante nummeret av tidsskriftet, men Mohanty er vel evig aktuell, som sett i Tiina Rosenbergs artikkel Om queerfeministisk politik i Trikster #1.

Den 28. mai har man mulighet til å høre en åpen forelesning med Mohanty på Lunds universitet i Sverige. Sammen med en annen verdensstjerne, den postmoderne teoretikeren David Harvey, har Mohanty nemlig blitt utnevnt til æresdoktor ved Lunds universitet, og i forbindelse med utnevnelsessermonien skal de begge forelese den 28. mai.

Mohanty foreleser i Kulturens auditorium i Lund kl. 13 (mer info her), og direkte etterpå, kl. 15.15, holder David Harvey forelesningen “The right to the City” på Geocentrum I, Världen, Sölvegatan 10 i Lund (mer om det her).

Dem som befinner seg i nærheten av Lunds universitet denne maidagen, har her en glimrende mulighet for å få med seg to ytterst forskjellige, men sentrale internasjonale teoretikere.

I Sverige har det vært en opphetet debatt om queerbevegelsen i den siste tiden. Det begynte for alvor med Maciej Zaremba som i Dagens Nyheter gjorde sitt for å disskreditere queerbevegelsen som han hevder er fundamentalistisk, med en forvridd virkelighetsoppfattelse og absurd agenda. I forlengelse av Zarembas “kritikk”, har mange forutsigbart nok hevet seg på skittkastingskonkurransen.

“Att högern blir nervös begriper vi. Men vänstern?” skriver Athena Farrokhzad og Tova Gerge i den meget gode artikkelen “Queer är socialism” i Aftonbladet, der de kommer med et viktig innlegg i debatten. For som Farrokhzad og Gerge påpeker er det ikke akkurat overraskende at liberale og konservative debattører som Zaremba rakker ned på revolusjonær virksomhet, men at også en lang rekke venstrefeminister i den siste tiden har angrepet queerbevegelsen er mer problematisk.

Som svar til feministiske skribenter som Kajsa Ekis Ekman, Ebba Witt-Bratström og flere andres manglende forståelse og absurde angrep på queerbevegelsen, viser Farrokhzad og Gerge hvorfor og hvordan “queer är socialism”. De skriver:

“Queer är också en möjlighet för socialismen att börja betrakta sig själv och lossa greppet om en exkluderande motståndsymbolik. I vänsterns kollektiva medvetande reser sig fortfarande propagandaaffischens friska vita fabriksarbetande män mot den kapitalistiska jätten, kanske med några frodiga kvinnor i bakgrunden. Fantasin om den vita fabriksarbetarens revolt upprätthåller en bild av agens som är snarlik den kapitalistiska. Queerfeminismen, antirasismen och cripteorins analyser av kroppens form och funktion skulle kunna bistå den traditionella vänstern med andra symboler och giltigförklara den socialistiska aktivism som andra aktörer bedriver. Eller som Tiina Rosenberg fastslår i den nordiska queertidskriften Trikster: ”Den antiheterosexistiska, antirasistiska och antikapitalistiska politiken är vår tids vänsterpolitik.” I stället för att betrakta queerengagemang som en energiförlust skulle vänstern kunna få näring av de rörelser som vill göra upp med kapitalismens grundprinciper.”

Det er nesten trist at det i 2008 er nødvendig å forklare venstrefløyen at “queer är socialism”, men det er godt at Farrokzhad og Gerge gjør det. Det er ikke vanskelig å være enig med dem i deres fine avslutningskommentar, der de med et lite vink til Artaud & Deleuze bemerker: “En kropp kan sakna organ, men ändå ha hjärtet till vänster”.