Filosofen Frode Nyengs kritiske anmeldelse i Morgenbladet 05.12.08 av den nyutgitte antologien Kjønnsteori har ført til debatt på nettforumet Underskog.no. Nyengs manglende interesse for kjønnsteori er et uttalt premiss for anmeldelsen og et av spørsmålene som kom opp i nettdebatten var “om ikke et minstemål av kjønnsteoretisk kunnskap være på plass før man setter i gang og anmelder en lærebok i kjønnsforskning”. Debatten har klare paralleller til diskusjonen som gikk tidligere i år på Underskog.no i kjølvannet av Tarjei Skirbekks anmeldelse på NRK av Birgitte Huitfeldt Midttuns da nylig utgitte intervjubok Kvinnereisen – Møter med feminismens tenkere. Trikster henter her opp igjen noen av poengene fra denne debatten for å sette fokus på hvorfor mediene tillater at anmeldelser av feministisk teori og filosofi holder et så lavt nivå.
Kommentar til Tarjei Skirbekk
av Audun Lindholm
Birgitte Huitfeldt Midttuns bok Kvinnereisen gir et lett tilgjengelig riss av mangfoldet av samtidige retninger innen akademisk feminisme, gjennom intervjuer med tenkere som Judith Butler, Luce Irigaray, Toril Moi, Julia Kristeva, Camille Paglia, Hélène Cixous, Gayatari C. Spivak og Martha Nussbaum. Boken behandler et internasjonalt synlig filosofisk felt med betydelig akademisk og politisk aktivitet de siste tiårene, noe NRKs fagbokkritiker Tarjei Skirbekk underslår når han anmelder boken: Fra hva som later til å være et olympisk utsiktspunkt feller Skirbekk vage dommer i øst og vest, med en rekke påstander om feminisme som later til å tiltro seg selv objektivitet tross sviktende argumentasjon.
Allerede introduksjonen av bokens forfatter varsler tekstens nedlatende tone: “Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.” Den virkelige overraskelsen kommer imidlertid i anmeldelsens siste avsnitt. Skirbekk gir her Simone de Beauvoir en rettmessig plass som historisk betydningsfull skikkelse – men underkjenner samtidig tradisjonen hun har hatt slik innflytelse over. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: “[Midttuns bok] gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning [...]. Men en lesning av Det annet kjønn fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne.”
Hvilken annet filosofisk diskurs vil en anmelder mene at det på denne måten er mulig å redusere til ett historisk verk? Ville man bli tatt alvorlig hvis man avsluttet en omtale av en bok om samtidig fransk filosofi ved heller å anbefale Sartre? Ville man med anstendigheten i behold kunne anmelde en samtidig innføringsbok i logikk ved å henvise leseren til en bok av Frege? Ville man beholdt jobben som kunstanmelder om man i en omtale av en bok med intervjuer med en vifte av dagens viktigste kunstkritikere gjespet frem en anbefaling av Gombrich?
Kort sagt: En anmeldelse av en lignende bok om et hvilket som helst tilsvarende felt, ville tatt for gitt at det aktuelle ordskiftet finnes og er det man har å forholde seg til. Man ville ikke feid det vekk til fordel for en anbefaling av én enkelt bok fra første halvdel av forrige århundre. En NRK-gjennomgang av den norske bokhøsten anno 2008, vil til sammenligning neppe konkludere med å henvise leserne til Hamsuns Paa gjengrodde stier (i likhet med Det annet kjønn utgitt i 1949).
Feministisk tankegods inntar i dag en selvfølgelig og markant plass både i akademia, litteraturen og den politiske debatten. Når man anmelder feministiske bøker i den norske rikskringkastingens kulturkanal, burde man ta for gitt at anmeldelsen inngår i en diskusjon som allerede eksisterer, og som man ikke trenger å legitimere eller introdusere før man begynner å ytre seg innenfor den. Skirbekk signaliserer derimot at feminisme er noe rart og eksternt og privat (merk formuleringen “vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon”), som ikke fortjener å behandles på lik linje med andre offentlige ordskifter. Midttuns prosjekt rekker så vidt å karakteriseres som “ambisiøst”, før det avskrives som “pompøst”: Anmelderen synes mer opptatt av banale rim enn av å bruke boken han har fått i hendene til å tenke.
Skirbekk fremstiller Midttuns bok som et innføringsverk stilet til en atomisert (kvinnelig) leserkrets, som er uvant med å tenke strukturelt, politisk, eller filosofisk, og som derfor må tilegne seg disse tenkerne gjennom personlige dannelseshistorier. En slik reaksjon er muligens forståelig når man ser på hvor stor plass private nykker og karriereakademisk skryt får i enkelte av intervjuene. Like fullt krever det kreativ eksegese å få noe meningsfullt ut av argumentet om at feministisk teori først og fremst er til for å fremme selvrealisering, og at det derfor ikke kan “si noe generelt” (som Skirbekk formulerer det, med en karakteristisk ubestemt vending). Og hva menes med påstanden om at “I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av”? Mer halvkvedet og misvisende enn dette blir neppe motstanden mot de lingvistisk-filosofiske strømningene innenfor samtidig feminisme – de Skirbekk med enda flere eksempler på depresiserende begrepsbruk kaller “den selvfokuserende lingvistisk[e] feminisme” og “et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form”. Men paradoksalt nok har Skirbekk rett i én del av formuleringen: Feministisk teori angår ikke alene de historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinner er en del av; den angår oss alle.
I innsirklingen av hva slags feminisme Skirbekk ønsker seg, får man ingen konsise meningsytringer, bare halvartikulerte utsagn av typen “å samle en individuell og allmenn tilnæring [sic] for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig”. Man fornemmer at anmelderen forsøker å henspille på velkjente ståsteder i den pågående svenske debatten om queer-feminisme som konsumtilpasset livsstilsprosjekt, som visstnok skal være uforenelig med den tidligere kvinnebevegelsens mål om organisering, felles krav og likelønn (mer her og her). De mange kompliserte forholdene mellom teori, livspraksis, aktivisme og politikk kunne vært diskutert i forlengelsen av dette, men Skirbekks omtrentlig formulerte innsigelser hjelper oss neppe på vei, og henviser heller ikke til de eksisterende debattene.
En anmelder i NRK P2 har ikke som oppgave å presentere et crash course i feminisme som munner ut i en anbefaling av Det annet kjønn, når han skal levere en kritikk av en bok som Huitfeld Midttuns. I Skandinavia kan man lese om feminisme i avisene hver dag (også høyrekreftene er blitt kompromissløse feminister på sine gamle, anti-islamistiske dager), og de få prosentene av Norges befolkning som lytter til P2, kjenner til de Beauvoir fra før. De fortjener skarpere anmeldelser enn dette, fra anmeldere med en målsetning om å bidra til den aktuelle diskusjonen, ikke bare referere den diffust – for å konkludere med å forlate den.
