Posts Tagged ‘feminism’

Neoliberalism at play: An interview with Margot D. Weiss

Sunday, September 12th, 2010

– by Mika Nielsen and Tove Nilsson


At the conference Desiring Just Economies /Just Economies of Desire that took place in Berlin this summer, we hurried to get good seats for the presentation of the paper “Unpacking the Toy Bag: Commodity and Power Exchange in BDSM Communities.” Author of the paper was Margot D. Weiss, Assistant Professor of American studies and Anthropology at Wesleyan University, USA.

Weiss’ research focuses on sexual cultures and politics in USA today. Focusing on BDSM, she explores how certain subjects and performativities are made possible and others impossible in the BDSM communities; examining how intersections between consumer capitalism, neoliberalism, race, gender and class affect sex practice. She relates BDSM sexuality to socioeconomic facts, and has, for instance, questioned the transgressive potential of the dungeon.

After Weiss’ presentation we interviewed her about the status of BDSM research in the US, the constructed dichotomy between feminism and BDSM, and her forthcoming book, Techniques of Pleasure: Subjectivity and the Socioeconomics of BDSM (Duke University Press).

In your book Techniques of pleasure: Subjectivity and the Socioeconomics of BDSM, intersections between consumer capitalism, neoliberal rationalities, and racialized,
gendered and classed social hierarchies are crucial. How do you see these structures affect your material?

My book is an ethnography of the “new guard” pansexual BDSM scene in the San Francisco Bay Area. Between 2000 and 2003, I did fieldwork in the Bay Area, combining participant observation at a wide variety of community events with 61 two- to four-hour interviews with diverse BDSM practitioners.

My book analyses this scene as a technique-orientated community, organized around SM educational organizations, classes and workshops, semipublic dungeons, and other community events. Many of these new practitioners are in their forties and fifties, and they are as likely to live in the suburbs as in the city of San Francisco. Most are involved in long-term relationships, either married or partnered; the men are majority heterosexual, while the women are bisexual and heterosexual. And the vast majority of practitioners are white, with the means – or the aspiration – to buy the toys that, together with forms of self-improvement and technique, link community belonging with often invisible race and class privilege. For example, many of the practitioners I spoke with had spent between $1500 and $3000 on their toy collections, wardrobes and, in some cases, play spaces; such investments are a crucial way practitioners becomes skilled and knowledgeable members of the BDSM community.

It is somewhat ironic, then, that for many practitioners as well as social theorists, SM practice is imagined to transgress social relations and social norms. Much of the pro-SM literature produced by practitioners and theorists argues that BDSM is “subversive.” Working from Michel Foucault’s glorification of San Francisco’s SM “laboratories of sexual experimentation,” scholars have imaged SM as a break with both subjectivity and capitalist productivity. This fantasy participates in a logic that cordons off sexuality from the social real, creating the deep irony of a community organized around rules, regulations, codes of conduct and techniques, but one whose members also and simultaneously desire SM sex to be “free” of precisely these regulating norms.

Michel Foucault

Departing from this Foucault-inspired analysis of the radical alterity of BDSM practice, I show, instead, the way BDSM sexuality – indeed all sexuality – is a social relation, linking subjects (private desire, identity, autonomy, fantasy, embodiments) to socioeconomics (public community, social hierarchies, collectivity, social power). I call this linkage a circuit in order to emphasize the productivity of the exchanges between realms imagined as subjective or private and those understood as social or economic. In chapters on BDSM rules and classes, toys and other commodity exchanges, gender play and “cultural trauma play” (play with race and ethnicity), I show the ways SM community, practitioners, practices, and scenes are linked in complex ways to the social and historical formations of race and gender in the United States, but also to the subject positions produced within late capitalism.

One crucial aspect of this is neoliberalism a cultural formation or a political rationality that produces and validates subjects with particularly marketized understandings of the relationship between the public and the private. In SM, this emphasis on free choice, individual agency and personal responsibility can justify – by obscuring – the forms of social inequality performatively produced and reproduced through community, a disavowal installed in SM through alibis such as color-, gender- or class-neutrality. For example, practitioners believe that SM roles are “freely chosen” in accordance with liberal ideas of choice and agency; SM roles, in this analysis, have nothing to do with forms of social inequality. However, when, for example, practitioners claim that a charity slave auction is unrelated to historical slavery, SM participates in a kind of neoliberal whiteness that disavows social and structural racism through a colorblind, individualist approach to privilege. This logic can create opportunities to “transgress” – or at least feel free of oppressive social norms while simultaneously restricting these possibilities to – and bolstering the position of – those with class, race and gender privilege.

In this way, the book shows that SM performance is material: rather than a safe or separate place of “play” (a radical alternative or outside to everyday life), SM community is, instead, deeply tied to capitalist cultural formations; rather than allowing for a kind of freedom from race, gender and sexuality, such SM practice and performance both remakes and consolidates the social norms that produce subjectivity, community and political imagination.


Is there anything you would like to evolve concerning gender issues in particular, how they play a part and what affect they have in your dissertation?

My work is crucially concerned with gender and gender play. One of my chapters, entitled “Beyond Vanilla: Public Politics and Private Selves,” is an analysis of gender play that parallels social inequality: male dominant/female submissive couplings. Departing from both radical anti-SM feminist theory and Foucault-inspired queer theory, I argue that SM neither reproduces social relations (as a faithful copy) nor transgresses them (as a resistant form of play acting). Instead, I explore the ambivalence generated through the mimetic relationships between gendered, raced and sexualized social norms and SM roles, between the social real and the SM scene/play, within the context of neoliberal understandings of choice, freedom and agency. I analyze the ways the desire to transgress social norms produces a split between the public (of oppressive social norms: white privilege, heteronormativity and sexism) and the private (of personal desire). Such splits rely on a narrative of self-empowerment, where the “freedom” to sidestep or remake oppressive social norms relies on precisely the forms of social privilege instantiated through such norms. The ambivalence I track in this chapter is one way of thinking this split: an uncanny disavowal that names the ways practitioners know and do not know, name and fail to name, the social relations of power – grounded in material relations – that drive SM play.

In 2005 there was an anthology published in Sweden on Swedish queer research.

In 2005 the anthology Queersverige was published with a focus on Swedish queer research. In the preface Don Kulick pointed out that when sex radical researchers like Gayle Rubin are presented in Swedish research, they are not presented with focus on their ideas on sexual practices. Instead these ideas are marginalized. Kulick sees this as a symbol for queer in Sweden being reduced to just issues of sexual orientation (meaning homo/bi/hetero) and gender. Can you see parallells to this in the gender/queer research in USA?

I think, in general, that something similar happens in the US, although it is important to differentiate between work on “queer” (meaning gay, lesbian, bisexual, occasionally trans) topics, which often re-solidifies identitarian categories, and work in queer theory or queer studies, which, in general, pays much more attention to the production and enforcement of those categories. More recent queer studies work on the relationships between sexuality and capitalism, racialization, disability, globalization, etc. has broadened the range of queer studies, and given scholars new tools with which to think through sexuality in terms of social theory. I’m thinking of the issue of Social Text, “What’s Queer about Queer Studies Now…”, and work by Kevin Floyd, Martin Manalansan, Robert McRuer, Lisa Duggan, Tom Boellstorff, among others. At the same time, there remains less work on sexual practice, per se – a situation I hope is changing.

In Sweden there is only one ongoing work in the field on graduate/post-graduate level, which is Kim Herburt who writes about the history of sadomasochism in Sweden. Can you describe the BDSM research in the US? How many researchers are working in the field? What are the themes and focuses within this research at the moment?

I wouldn’t really describe BDSM research in the US as a field: right now, there are a few researchers scattered across different disciplines. You can see this in the three relatively new edited volumes on SM: Darren Langdridge’s and Meg Barker’s Safe, Sane and Consensual: Contemporary Perspectives on Sadomasochism (2007); Thomas S. Weinberg’s S&M: Studies in Dominance & Submission (1995); and Charles Moser’s and Peggy J. Kleinplatz’s Sadomasochism: Powerful Pleasures (2006).


Because I am interested in linking BDSM (and sexuality in general) to broader socioeconomic formations, I am mostly interested in ethnographic or cultural approaches to sexuality. The only other US-based anthropologist I know who has published ethnographic work on BDSM is Gayle Rubin; there is a graduate student named Richard Martin whose work on BDSM in Germany I look forward to reading. I’ve also found work by Jacob Hale, Patricia Duncan, and Robin Bauer useful in my work and my teaching.

In the literature as a whole, BDSM is most often approached as either an abstract problematic or an individualized orientation. The former – work in philosophy, cultural theory, feminist theory and literary criticism – is useful to theorize SM dynamics or explore the political or ethical dilemmas posed by SM, but I often find it too abstract to account for historical (or socioeconomic) particularity. The latter – work in social psychology, psychoanalysis, and sexology – is effective in dispelling some of the more pernicious stereotypes of SM practitioners, but I’ve found that it tends toward either statistical approaches or individuating desire, whereas I prefer a more social, community analysis.

There is also, as I’m sure you know, a large collection of non-academic journalistic, political, essayist and practitioner-oriented guides, how-to’s and anthologies on BDSM.

At the conference in Berlin you mentioned that one of your chapters deals with feminist resistance against kinky issues. Can you tell us more about that?

Sure. The chapter, as I mentioned briefly above, focuses on “het male doms” – white men who identify as heterosexual dominants. The chapter analyses these men’s anxiety about not being “transgressive” enough. I show that this anxiety stems from the desire for SM sex to stand outside, as a-productive of, social relations – to be “safe” and “separate” from real life gender roles. Exploring the imagined connections between “real world” social norms and the “safe” world of “the scene,” I contrast the two most common analyses of SM play: the radical feminist anti-SM position and the queer pro-sex/SM position. In the radical feminist argument, this seeming replication means that SM roles and play scenes are exactly the same as the social relations of inequality (patriarchy, primarily) that give them form, whereas in the queer argument, SM scenes flout these (hetero)normative conventions, and thus transgress or subvert social norms. This debate, stated baldly, is the SM version of the familiar replication/reenactment versus subversion/transgression binary.

Yet the ambivalence voiced by these men suggests another reading, in which the desire to be transgressive relies on the construction of a boundary between the “real world” (of capitalism, exploitation, unequal social relations, and social norms) and the “SM scene” (a pretend space of fantasy, performance, or game). Unpacking this boundary-making project, I show the ways gendered and raced performativity produces subjects who view their SM practice as private and individual, as a form of self-cultivation and mastery. However, this sense of personal autonomy, agency, and choice also relies on liberal (sometimes inflected as libertarian and/or neoliberal) ideologies of agentic individualism and “freedom,” formulations that are complexly bound to both material and discursive formations. Thus, this fantasy of sex outside material relations, this desire to transgress social norms of racialized gender, produces a split between the public space of the law and the private space of desire that simultaneously creates opportunities (for “freedom”) and restricts those opportunities to those with privilege. The ambivalence of practitioners whose SM desires seem to match up with their social locations, then, illuminates a complex and contradictory social field, where the topography of social power, the justifications of social hierarchy, and the dense interconnections between gender, race, sexuality and class are produced, reproduced, and embodied.

In this way, the binary options for a cultural critic reading such scenes – subversive or reenacting? Political or personal? Feminist or queer? – fail to pay careful enough attention to what is being produced at such moments – a production that includes privilege and power, in addition to a non-normative self-cultivation and practice. Instead, I take seriously the radical feminist contention that sexuality, desire and fantasy are bound up in real-world structures of inequality, that we cannot separate the bedroom/private from the public/social world, while writing against the collapse of SM dynamics into the slavish reproduction of formal inequality.

In Sweden, there has been talk about a new kind of political kinky activism in the beginning of the 21st century. For example, bigger NGOs have integrated these issues in one way or another. At their 2007 congress RFSU, Swedish Association for Sexuality Education, decided to work with issues related to BDSM and fetishism. This year, RFSL, The Swedish Federation for Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender Rights, took a similar decision. In general, a more public form of kinky activism is taking place. Can you tell us anything of the presence/absence of these issues in the social movement in the US?

I haven’t seen any of the big LGBT organizations in the US address BDSM or fetish communities. The main BDSM organization in the US is the NCSF (National Coalition for Sexual Freedom), a political and legal group that advocates for BDSM, leather, fetish, swing and polyamory communities. It is not, however, linked to LGBT groups or organizing as far as I know. In general, BDSM and fetish politics are not included in LGBT organizations, especially the mainstream (homonormative) ones, although there are local links and connections (for example, the San Francisco pansexual BDSM organization The Society of Janus participates in the annual Gay Pride, or the Leather Archives and Museum in Chicago has links to a variety of leatherman and leatherdyke clubs and materials).



What parallels are there between the research fields of gender and BDSM and what do you think can be gained in the gender research by including a kinky perspective and vice versa?

I think BDSM has much to teach us about the complex ways individuals negotiate social worlds. Gender – a primary axis of differentiation, of identity, of power, and of subjectivity – is densely linked to sexuality, race and racialization, class, nation, disability, and other calcified social hierarchies. BDSM is one – and I would say a particularly useful – way to think more complexly about how individuals situate themselves within and simultaneously reproduce larger social relations with greater and lesser degrees of control, since BDSM often spectacularizes these relations, thus rendering the contradictions already embedded in such systems even more apparent.



Tove Nilsson is an activist and Medicine Student at University of Gothenburg with the ambition to rip the system from inside.

Mika Nielsen is a PhD-student in Economic History. For the moment she is a guest PhD-student at Gender Studies at University of Gothenburg.


Monday, September 6th, 2010

Things are happening in Norway these days. The nice little left-wing publishing house Manifest has started to publish some promising queer and feminist texts as of late, and I hope they continue.

They srated this spring with Agnes Bolsø’s highly readable and important pamphlet Folk flest er skeive – Om queer teori og politikk (roughly translated, Ordinary People are Queer – On Queer Theory and Politics). Bolsø’s book is great for people unaccustomed to the importance of queer theory in political debates in Scandinavia, and has lots of good thoughts on how to develop a queer activist politics outside of the framework of identity politics. Her argument for dismantling the weight and value of categorical markers such as “heterosexuality” and “homosexuality” when talking about and teaching about sex is (of course) important, and her argument feels both refreshing and fun.


Now, they have just published the feminist sociologist Hanna Helseth’s new book Generasjon sex (Generation Sex), a critical feminist text on the sexualization of the public sphere in Norway – focusing the ambivalence of agency for women in the age of body-hype and sex visibility. A summary of Helseth’s arguments can be found in this article.


Den hvite manns byrde

Monday, April 13th, 2009

Journalisten Anders Haahr Rasmussen har skrevet en meget fin og interessant tekst i Information med tittelen “Den hvide mands byrde”. Teksten tar for seg hva den hvite, heteroseksuelle, velutdannede mannen stiller opp med i møte med kritikken om priviligerthet, som rettes fra feministisk og postkolonialistisk hold. Men hvordan forholder man seg til sin privilegier utover reaksjonær maskulinisme, eller politisk korrekt dårlig samvittighet og skyldfølelse?

Informations “repræsentant fra verdens vel nok mest privilegerede mindretal” leter etter en mer refleksiv og positiv definert posisjon, og intervjuer på veien Maja Bissenbakker Frederiksen, Caroline Bergvall, den fine feministiske mannegruppen Lakaj (Asger Kjærsgaard Larsen, Kristoffer Bunch, Asger Martiny-Bruun) og Sonja Schwarzenberger. Det har det kommet en god tekst ut av.

Debatt: Anmeldelser av feministisk teori og filosofi

Monday, December 8th, 2008

Filosofen Frode Nyengs kritiske anmeldelse i Morgenbladet 05.12.08 av den nyutgitte antologien Kjønnsteori har ført til debatt på nettforumet Nyengs manglende interesse for kjønnsteori er et uttalt premiss for anmeldelsen og et av spørsmålene som kom opp i nettdebatten var “om ikke et minstemål av kjønnsteoretisk kunnskap være på plass før man setter i gang og anmelder en lærebok i kjønnsforskning”. Debatten har klare paralleller til diskusjonen som gikk tidligere i år på i kjølvannet av Tarjei Skirbekks anmeldelse på NRK av Birgitte Huitfeldt Midttuns da nylig utgitte intervjubok Kvinnereisen – Møter med feminismens tenkere. Trikster henter her opp igjen noen av poengene fra denne debatten for å sette fokus på hvorfor mediene tillater at anmeldelser av feministisk teori og filosofi holder et så lavt nivå.


Kommentar til Tarjei Skirbekk

av Audun Lindholm

Birgitte Huitfeldt Midttuns bok Kvinnereisen gir et lett tilgjengelig riss av mangfoldet av samtidige retninger innen akademisk feminisme, gjennom intervjuer med tenkere som Judith Butler, Luce Irigaray, Toril Moi, Julia Kristeva, Camille Paglia, Hélène Cixous, Gayatari C. Spivak og Martha Nussbaum. Boken behandler et internasjonalt synlig filosofisk felt med betydelig akademisk og politisk aktivitet de siste tiårene, noe NRKs fagbokkritiker Tarjei Skirbekk underslår når han anmelder boken: Fra hva som later til å være et olympisk utsiktspunkt feller Skirbekk vage dommer i øst og vest, med en rekke påstander om feminisme som later til å tiltro seg selv objektivitet tross sviktende argumentasjon.

Allerede introduksjonen av bokens forfatter varsler tekstens nedlatende tone: “Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.” Den virkelige overraskelsen kommer imidlertid i anmeldelsens siste avsnitt. Skirbekk gir her Simone de Beauvoir en rettmessig plass som historisk betydningsfull skikkelse – men underkjenner samtidig tradisjonen hun har hatt slik innflytelse over. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: “[Midttuns bok] gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning […]. Men en lesning av Det annet kjønn fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne.”

Hvilken annet filosofisk diskurs vil en anmelder mene at det på denne måten er mulig å redusere til ett historisk verk? Ville man bli tatt alvorlig hvis man avsluttet en omtale av en bok om samtidig fransk filosofi ved heller å anbefale Sartre? Ville man med anstendigheten i behold kunne anmelde en samtidig innføringsbok i logikk ved å henvise leseren til en bok av Frege? Ville man beholdt jobben som kunstanmelder om man i en omtale av en bok med intervjuer med en vifte av dagens viktigste kunstkritikere gjespet frem en anbefaling av Gombrich?

Kort sagt: En anmeldelse av en lignende bok om et hvilket som helst tilsvarende felt, ville tatt for gitt at det aktuelle ordskiftet finnes og er det man har å forholde seg til. Man ville ikke feid det vekk til fordel for en anbefaling av én enkelt bok fra første halvdel av forrige århundre. En NRK-gjennomgang av den norske bokhøsten anno 2008, vil til sammenligning neppe konkludere med å henvise leserne til Hamsuns Paa gjengrodde stier (i likhet med Det annet kjønn utgitt i 1949).

Feministisk tankegods inntar i dag en selvfølgelig og markant plass både i akademia, litteraturen og den politiske debatten. Når man anmelder feministiske bøker i den norske rikskringkastingens kulturkanal, burde man ta for gitt at anmeldelsen inngår i en diskusjon som allerede eksisterer, og som man ikke trenger å legitimere eller introdusere før man begynner å ytre seg innenfor den. Skirbekk signaliserer derimot at feminisme er noe rart og eksternt og privat (merk formuleringen “vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon”), som ikke fortjener å behandles på lik linje med andre offentlige ordskifter. Midttuns prosjekt rekker så vidt å karakteriseres som “ambisiøst”, før det avskrives som “pompøst”: Anmelderen synes mer opptatt av banale rim enn av å bruke boken han har fått i hendene til å tenke.

Skirbekk fremstiller Midttuns bok som et innføringsverk stilet til en atomisert (kvinnelig) leserkrets, som er uvant med å tenke strukturelt, politisk, eller filosofisk, og som derfor må tilegne seg disse tenkerne gjennom personlige dannelseshistorier. En slik reaksjon er muligens forståelig når man ser på hvor stor plass private nykker og karriereakademisk skryt får i enkelte av intervjuene. Like fullt krever det kreativ eksegese å få noe meningsfullt ut av argumentet om at feministisk teori først og fremst er til for å fremme selvrealisering, og at det derfor ikke kan “si noe generelt” (som Skirbekk formulerer det, med en karakteristisk ubestemt vending). Og hva menes med påstanden om at “I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av”? Mer halvkvedet og misvisende enn dette blir neppe motstanden mot de lingvistisk-filosofiske strømningene innenfor samtidig feminisme – de Skirbekk med enda flere eksempler på depresiserende begrepsbruk kaller “den selvfokuserende lingvistisk[e] feminisme” og “et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form”. Men paradoksalt nok har Skirbekk rett i én del av formuleringen: Feministisk teori angår ikke alene de historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinner er en del av; den angår oss alle.

I innsirklingen av hva slags feminisme Skirbekk ønsker seg, får man ingen konsise meningsytringer, bare halvartikulerte utsagn av typen “å samle en individuell og allmenn tilnæring [sic] for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig”. Man fornemmer at anmelderen forsøker å henspille på velkjente ståsteder i den pågående svenske debatten om queer-feminisme som konsumtilpasset livsstilsprosjekt, som visstnok skal være uforenelig med den tidligere kvinnebevegelsens mål om organisering, felles krav og likelønn (mer her og her). De mange kompliserte forholdene mellom teori, livspraksis, aktivisme og politikk kunne vært diskutert i forlengelsen av dette, men Skirbekks omtrentlig formulerte innsigelser hjelper oss neppe på vei, og henviser heller ikke til de eksisterende debattene.

En anmelder i NRK P2 har ikke som oppgave å presentere et crash course i feminisme som munner ut i en anbefaling av Det annet kjønn, når han skal levere en kritikk av en bok som Huitfeld Midttuns. I Skandinavia kan man lese om feminisme i avisene hver dag (også høyrekreftene er blitt kompromissløse feminister på sine gamle, anti-islamistiske dager), og de få prosentene av Norges befolkning som lytter til P2, kjenner til de Beauvoir fra før. De fortjener skarpere anmeldelser enn dette, fra anmeldere med en målsetning om å bidra til den aktuelle diskusjonen, ikke bare referere den diffust – for å konkludere med å forlate den.

Ny bok: Kjønnsteori

Sunday, November 23rd, 2008


På norsk har man lenge savnet grundige introduksjonsbøker til kjønnsteori. I 2006 kom et bud i form av Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisens lærebok Kjønnsforskning, og i forrige uke lanserte en gruppe forskere med tilknytning til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen boken Kønnsteori – en stor og grundig introduksjonsbok til det kjønnsteoretiske feltet.

Kjønnsteori er tenkt som en “presentasjon av hva som er særegent ved de enkelte tilnærmingsmåtene og teoretikerne [innenfor kjønnsteori], og hva som gjør kjønnsteori til et eget felt”. Boken er derfor bygget opp av korte kontekstualiserende tekster til emner som f.eks. “Psykoanalytisk tilnærming” og “Seksualitetsteori og skeiv teori”, med påfølgende presentasjoner av relevante teoretikere innenfor området. I løpet av boken blir ikke mindre enn 35 kjønnsforskere presentert, og her finner man både kapitler om kanonisert figurer som Simone de Beauvior, og om nåtidens store navn som Luce Irigaray, Gayatari Chakravorty Spivak, Chandra Talpade Mohanty, Judith Butler og Judith Halberstam. Men det er også tekster om noen kanskje litt mindre kjente – med særdeles interessante – forskere som f.eks. bell hooks og Joan Copjec.

Det er hele syv Bergen-baserte forskere som har redigert boken: Ellen Mortensen, Cathrine Egeland, Randi Gressgård, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Sissel Rosland og Kristin Sampson. Dette kollektivet er også blant bokens sentrale bidragsytere, men på skribentlisten finner man også tidligere Trikster-redaktør Fredrik Langeland, med en artikkel om Raewyn Connell. God lesning!

Jenter som kommer

Saturday, November 22nd, 2008


I Trikster #2 stilte Tatjana Laursen og Sissela Segergren spørsmålet til om sex er fantastisk i møte med den svenske boken Stora sexboken for tjejer som har sex med tjejer (2007). Nå har Ida Jackson og Maren Kristiane Solli utgitt den første norske sexhåndboken for jenter med tittelen Jenter som kommer. Gratulerer!

Jenter som kommer skal være både en “nytelsesbok og en actionbok”, og med et uttalt queer perspektiv forklarer og guider Ida og Maren leseren gjennom ulike aspekter av jentesex. Her beskrives onani, BDSM, dildoer, orgasmer – you name it – og boken avsluttes med et feministisk “pulepolitisk manifest”!


(Ida Jackson og Maren Kristiane Solli)

Et intervju i Dagbladet før boken ble lansert skapte debatt på forskjellige feministiske blogger, og for å klargjøre sine meninger som Dagbladet i kjent stil hadde redigert og forenklet, har forfatterne nå publisert det politiske grunnlaget for boken på Ida Jacksons (a.k.a. Virrvarr) kritikerroste blogg Revolusjonært roteloft.

På bloggen presenterer de bakgrunnen for bok på en fin måte, og påpeker at “hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig”. Men Jenter som kommer er langt fra en bok som legger seg i forlengelse av damebladenes orgasmepress. Snarere har de skrevet boken for at de “jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få orgasme.” Og i motsetning til mange andre sexhåndbøker har de inkludert et kapittel med tittelen “Når sex gjør vondt” ettersom de ikke ville “skrive om sex som et ‘hipphurra, alle synes dette er lett og bra’, når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet.”

Vi får håpe at boken kan generere fornuftige og bra queerfeministiske diskusjoner om sex, seksualitet og kjønn i Norge. Det trengs!


Tuesday, September 30th, 2008


I disse dager lanseres boken Pittstim – en antologi om pissbomber, skogsporr och kärlek i Sverige – en bok som med et vink til den snart ti år gamle klassikeren Fittstim, fokuserer på unge menns opplevelser i dagens samfunn.

I følge forlagets beskrivelse har Inti Chavez Perez og Zanyar Adami laget en antologi om “knullhets och genuspiller, om otrohet och slagsmål”: I boken forteller 15 gutter “sanningen om vad de gjort och varför. Killar som inte vill vara några goda förebilder men försöker vara ärliga om sånt som killar inte gärna pratar om”.

I boken skriver redaktørene sammen med 15 andre men om hvordan det er å være mann i dag, og boken legger seg dermed tilsynelatende i forlengelse av den lange rekken antologier som tematiserer hverdagens kjønnskrig. Etter Fittstim kom det en rekke feministiske utgivelser om hvordan det er å ha kvinnelige kroppstegn i dagens samfunn, f.eks. norske Råtekst (1999) og Rosa Prosa (2006), danske Nu er det nok. Så er det sagt (2000) og De Røde Sko – Feminisme Nu (2002) og i Sverige senest i Könskrig (2007). Men Pittstim er i følge redaktørene ingen eksplisitt feministisk bok, men som de sier i et intervju i Klassekampen, “Vi står ikke i noe motsetningsforhold til feminismen, som grunnleggende står for likestilling i samfunnet. Men dette er ikke en ideologisk bok, som Fittstim, men en praktisk bok. Vi vil ikke avskrekke noen ved å kalle den feministisk, forklarer Adami.”

Unge menns opplevelser av kjønn har tidligere blitt diskutert i blant annet den danske antologien Pikstormerne (2000), og sjangeren er etter hvert velkjent. Og det gjenstår derfor å se om Pittstim-redaktørene klarer å sette i gang en debatt om stillheten rundt mannsrollen (?), som redaktørene uttaler til SvD er bokens målsetning. Redaktørene har ønsket å representere “alle typer gutter”, og tror boken vil treffe både “nerdegutter, sportsgutter og høyregutter”. Men spørsmålet er om deres noe ensidige fokus på “vanlige gutters” erfaringer og opplevelser gir boken mindre slagkraft. I hvertfall er dette en av Fittstim-skribentene Carolina Ramqvists kritikk av boken, som hun synes er “för erfarenhetsbaserad och teorifiendtlig. De ämnen som behandlas behöver fortfarande politiseras mer, annars blir det för lågt i tak”. Det er i hvert fall et relevant spørsmål i et kulturfelt som hungrer etter personlige og intime berettelser…


Redaktørene av Pittstim Inti Chavez Perez og Zanyar Adami [foto: Linda Forsell].

Miniseminar med Nina Lykke i København

Saturday, May 3rd, 2008


Den 15. mai lanseres boken Kønsforskning – En guide til feministisk teori, metodologi og skrift av professor i kjønn og kultur Nina Lykke. I forbindelse med lanseringen arrangeres det et miniseminar på Københavns Universitet, den 15. mai fra kl. 15-17, der Nina Lykke, Dorthe Staunæs, Bente Rosenbeck og Mia von Qualen diskuterer hva boken Kønsforskning kan brukes til.

Lykke er leder av det tverrfaglige kjønnsforskningssenteret Tema Genus ved Lindköping universitet, og er en av Nordens mest fremtredende kjønnsforskere. Hun har lenge arbeidet i spenningsfeltet mellom kjønn og teknovitenskap, som blant annet har resultert i bøker som Monsters, Goddesses and Cyborgs: Feminist Confrontations with Science, Medicine and Cyberspace (1996) med Rosi Braidotti, Cosmodolphins. Feminist Cultural Studies of Technology, Animals and the Sacred (2000) med Mette Bryld, og senest i år boken Bits of Life: Feminism at the Intersections of Media, Bioscience, and Technology, som hun har redigert med Anneke Smelik.

Det er spennende at Nina Lykke nå har skrevet en introduksjonsbok til feministisk teori, og boken skal etter sigende diskutere både vitenskapsteoretiske og metodologiske spørsmål, samt hvordan kjønnsforskere har endret akademiske grenser og skriveformer. Det sistnevnte er et tema Lykke synes å arbeide med for tiden, for 3. – 5. september arrangerer hun et Ph.d.-kurs på Danmarks Pedagogiske Universitetsskole om skriftspraksiser sammen med Sissel Lie under tittelen “At forene akademisk og kreativ skrivning: Genre, skrift, metodologi, epistemologi”. Det er både bra og viktig at det kommer fokus på alternative skriveformer innenfor akademia, og det blir interessant å se hva Nina Lykke skriver om dette i sin nye bok.

Chandra Talpade Mohanty til Lund

Friday, May 2nd, 2008


Chandra Talpade Mohanty pryder forsiden på det nyeste nummeret av det svenske feministiske tidsskriftet Bang. Mohanty har arbeidet med transnasjonal feminisme og postkolonial teori i en årekke, men ble for alvor kjent med boken Feminism Without Borders: Decolonizing Theory, Practicing Solidarity (2003), som kom på svensk i 2006 (Feminism utan gränser, Tankekraft Förlag). Hvorfor Mohanty er på forsiden av Bang finner jeg ikke umiddelbart svar på ved å lese det ellers interessante nummeret av tidsskriftet, men Mohanty er vel evig aktuell, som sett i Tiina Rosenbergs artikkel Om queerfeministisk politik i Trikster #1.

Den 28. mai har man mulighet til å høre en åpen forelesning med Mohanty på Lunds universitet i Sverige. Sammen med en annen verdensstjerne, den postmoderne teoretikeren David Harvey, har Mohanty nemlig blitt utnevnt til æresdoktor ved Lunds universitet, og i forbindelse med utnevnelsessermonien skal de begge forelese den 28. mai.

Mohanty foreleser i Kulturens auditorium i Lund kl. 13 (mer info her), og direkte etterpå, kl. 15.15, holder David Harvey forelesningen “The right to the City” på Geocentrum I, Världen, Sölvegatan 10 i Lund (mer om det her).

Dem som befinner seg i nærheten av Lunds universitet denne maidagen, har her en glimrende mulighet for å få med seg to ytterst forskjellige, men sentrale internasjonale teoretikere.

8. mars

Friday, March 7th, 2008

I morgen skal det demonstreres, feires, diskuteres, festes, rases, kjempes, jubles for den Internasjonale Kvinnedagen!


I Bergen diskuteres “Hva er en familie?” på Studentsenteret mellom 16-18 med blant annet Randi Gressgård, Hilde Danielsen, Lise Widding Isaksen, Tove Fjell, Arild Linneberg og Jill Loga, og med en minikonsert av Susanne Sundfør.


I Oslo, Tromsø og Bergen avsluttes Ladyfest-uken på Kvinnedagen, mens det arrangeres 8. mars festival i Trondheim. I Oslo har Ladyfest et enormt program 8. mars som blant annet inkluderer en “Fagdag” med foredrag av Heidi Eng, Siri Lindstad, Kari Slaatsveen, Marie Kristiansen m.fl. på Rockefeller og utallige konserter og fester om kvelden.


I Stockholm arrangerer tidsskriftet Bang og ABF Stockholm i samarbeid med Kalma(r) den årlige og sagnomsuste Feministfest 2008! I år opptrer Maja Lundgren, Lawen Mohtadi, Katarina Bonnevier, Sofia Pulls, Sofia Klittmark och Jenny Gaulitz!


I København arrangerer Revolutionært 8. mars initiativ demonstrasjonen “Feminists unite, this is an international liberation fight” med påfølgende fest og folkekjøkken på Folkets Hus for lesbiske, bi- og heteroseksuelle kvinner og transpersoner, som identifiserer seg med det feministiske miljø. Og ellers er det er selvsagt fullt program i Kvindehuset hele dagen.