Trikster Blog

Gay marriage. Adoption. Handbags. Gaybies. U.S.A. Obamamania. Don’t Ask, Don’t Tell? Well…

The queer activist-author Mattilda Bernstein Sycamore has re-published a thought provoking and immensely funny round table discussion entitled “Why Gay Marriage is the End of the World (or the queer world at least)” on the status of queer politics in a conservative US climate. The text was first printed in the October issue of the DIY punk zine Maximum Rocknroll (“The Queer Issue”), and is now luckily available online on Mattilda’s blog Nobody Passes, darling.

It includes the SF-based activist filmmaker Hilary Goldberg, the Chicago activist Yasmin Nair, and the NYC-based activist and organizer of the radical club Switch Gina Carducci as well as Mattilda. It is quite a read. Here is an excerpt on babyboom and adoption:

Mattilda: (…) Kids are the next big thing! How do you feel about the issue of gay adoption, and child-rearing in general, as a central preoccupation of the so-called “movement?”

Hilary Goldberg: Why don’t Madonna and Angelina, in their gay wisdom, adopt some adult queer artists and activists instead? For a fraction of what they spend on a handful of appropriated transnational youths, they could adopt queer artists en masse, and foster a global queer trust fund for the movement. No need for nannies and we’d love them even more than their children, and could be just as dependent, if not more so. Average gay couples could do the same thing, direct their money towards something more expansive and useful than a handbag—I mean a gaybie. I’m thinking of a website that pairs queer artists with gay couples who have big hearts to share their love and help.

Gina Carducci: Yeah, no need for pacifiers, no need to push us around in strollers, and you don’t have to wait nine months for us. We’re right here! Mommy!!!!

Yasmin Nair: If you’re white, beautiful little blonde children are the best, because then you’ll look like a normal and natural family. But adopting one can be next to impossible! Little brown babies make the best gay accessories. Although, like every gay fashion accessory, babies have shifted in trends. I think Mongolian babies are now much more hip. Central and South American countries were once popular, maybe NAFTA opened up free trade in cute Latin babies! Until they discovered that some of those babies were most likely kidnapped. Awkward. They may not have those pesky rules in Mongolia. Of course, if you can adopt an HIV+ African baby whose mother is still around to waste away in the last throes of the disease, so that you can show the world what you rescued the baby from, all the better. (…)

Read more about this, and much more on gay assimilation on Mattilda’s blog.

If you hunger for more perspectives on why marriage in general might not be the coolest thing in the world to promote - and you can read Swedish - don’t forget to read Anna Adeniji’s fantastic book: Inte den typ som gifter sig? Feministiska samtal om äktenskapsmotstånd (Not the marrying kind. Feminist conversations on resistance to marriage). This is one of the best books I’ve read this year. It is fantastic fun to read, and it performs critiques of marriage from a wide variety of perspectives, highlighting all the different privileging discourses this “ritual” is entangled in: migration and racism; heteronormativity and coupledom; legal and economic issues; capitalism and consumerism; religion, etc. It is a mandatory read. For a great critique of the book, see Lene Myong Petersen’s text at FORUM.

Nylig utkom journalisten Anna-Maria Sörbergs bok Det sjuka, en reportasjebok om hiv/aids i Sverige. Dette er en av de viktigste bøkene jeg har lest på lenge, og kan anbefales på det sterkeste.

Sörberg tar utgangspunkt i de monstrøse fortellingene om “hivmenn” og “hivkvinner” som i de seneste årene har vært skrevet om i pressen, der de har blitt fremstilt som personer som intendert har smittet folk med hiv. Sörberg har gått bak mediepanikken, og intervjuet disse menneskene som har blitt omtalt som ondskapsfulle drapsmaskiner. Flere av intervjuobjektene sitter i fengsel, andre har blitt utvist av Sverige etter de har sonet fengselsstraffer. Dette er sterke og vonde historier om hvordan det er å leve med et virus som fortsatt er skambelagt og kriminalisert - selv 25 år etter viruset ble oppdaget. Boken kretser rundt det strenge svenske lovverket, og viser dettes bakside: dets medvirken i opprettholdelsen av den skambetonte diskursen om hiv/aids; de mange tilsynelatende rasistiske dommene i hiv-smitte saker, der ikke-svensker har fått lengre fengselsstraffer for samme forseelser, og har blitt sent ut av landet uten mulighet for riktig medisinering.

Gjennom en postkolonial optik på hiv/aids problemstillingen viser Det sjuka farene ved å se viruset som noe som kommer “utefra”, som noe “Annet” og “fremmed”. Den nasjonaliserte kampen mot hiv/aids i Sverige er feilslått, ettersom den ikke tar inn over seg hvordan sykdommen ikke har noen grenser: dette er en internasjonal krise, og krever større prespektiver enn fokus på å beskytte viruset innenfor nasjonens grenser. Sörberg argumenterer for en solidaritet som inkluderer det fremmede, og dette kunne jeg ikke være mer enig i.

Jeg skal skrive mer og bedre om Sörbergs bok enn dette, men nå er det viktigst å påpeke at hun i kveld presenterer boken sin på den fantastiske queerfeministiske bokhandleren Hallongrottan i Stockholm. For dem som er i byen, bør man dra dit kl. 19, for å høre Sörberg i samtale med Finn Hellman.

(Illustrasjon fra Hallongrottan.com)

I disse dager lanseres boken Pittstim - en antologi om pissbomber, skogsporr och kärlek i Sverige – en bok som med et vink til den snart ti år gamle klassikeren Fittstim, fokuserer på unge menns opplevelser i dagens samfunn.

I følge forlagets beskrivelse har Inti Chavez Perez og Zanyar Adami laget en antologi om “knullhets och genuspiller, om otrohet och slagsmål”: I boken forteller 15 gutter “sanningen om vad de gjort och varför. Killar som inte vill vara några goda förebilder men försöker vara ärliga om sånt som killar inte gärna pratar om”.

I boken skriver redaktørene sammen med 15 andre men om hvordan det er å være mann i dag, og boken legger seg dermed tilsynelatende i forlengelse av den lange rekken antologier som tematiserer hverdagens kjønnskrig. Etter Fittstim kom det en rekke feministiske utgivelser om hvordan det er å ha kvinnelige kroppstegn i dagens samfunn, f.eks. norske Råtekst (1999) og Rosa Prosa (2006), danske Nu er det nok. Så er det sagt (2000) og De Røde Sko - Feminisme Nu (2002) og i Sverige senest i Könskrig (2007). Men Pittstim er i følge redaktørene ingen eksplisitt feministisk bok, men som de sier i et intervju i Klassekampen, “Vi står ikke i noe motsetningsforhold til feminismen, som grunnleggende står for likestilling i samfunnet. Men dette er ikke en ideologisk bok, som Fittstim, men en praktisk bok. Vi vil ikke avskrekke noen ved å kalle den feministisk, forklarer Adami.”

Unge menns opplevelser av kjønn har tidligere blitt diskutert i blant annet den danske antologien Pikstormerne (2000), og sjangeren er etter hvert velkjent. Og det gjenstår derfor å se om Pittstim-redaktørene klarer å sette i gang en debatt om stillheten rundt mannsrollen (?), som redaktørene uttaler til SvD er bokens målsetning. Redaktørene har ønsket å representere “alle typer gutter”, og tror boken vil treffe både “nerdegutter, sportsgutter og høyregutter”. Men spørsmålet er om deres noe ensidige fokus på “vanlige gutters” erfaringer og opplevelser gir boken mindre slagkraft. I hvertfall er dette en av Fittstim-skribentene Carolina Ramqvists kritikk av boken, som hun synes er “för erfarenhetsbaserad och teorifiendtlig. De ämnen som behandlas behöver fortfarande politiseras mer, annars blir det för lågt i tak”. Det er i hvert fall et relevant spørsmål i et kulturfelt som hungrer etter personlige og intime berettelser…

Redaktørene av Pittstim Inti Chavez Perez og Zanyar Adami [foto: Linda Forsell].