Trikster Blog

Under overskriften ”Intetkjønnssamfunnet”  i Aftenposten 15.11.08, angriper journalist Arnt Folgerø “queer-bevegelsen” som han hevder har fått innpass i både “forvaltningen, mediene og i rettsvesenet” med sin kamp om å “renske bort” mannlig heteroseksualitet i forsøket på å skape et sex- og kjønnsløst samfunn. Folgerø nevner ingen navn på hvem som utgjør denne tilsynelatende ekstremistiske “queer-bevegelsen”, men som redaktør for det nordiske nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal føler jeg meg kallet til å svare på tiltale. Jeg kjenner meg ikke igjen i verken Folgerøs samfunnsdiagnose eller hans forestillinger om “queer-bevegelsen”.

La meg først oppklare en utbredt feiloppfatning av queer-teori og -aktivisme som Folgerø ukritisk reproduserer – sammenblandingen av heteroseksualitet og heteronormativitet. Et sentralt element i queer-teori har nemlig vært nyanserte kritikker av heteronormativitet, altså, den måten spesifikke former for heteroseksuelle begjær og livsførsler privilegeres innenfor juridiske, økonomiske, politiske og kulturelle rammeverk. Når Folgerø betegner queer-bevegelsenes kamp som et angrep på mannlig heteroseksualitet i seg selv, blander han altså kortene. Det er ikke folks seksuelle praksis som er det sentrale her, men derimot at definisjonsmakten over hva som er naturlig og sant har tatt utgangspunkt i den hvite heteroseksuelle mannen.

I Folgerøs kronikk finner man et treffende eksempel på dette i hans argumentasjon for at menn undertrykkes av statsapparatet. I sin gjenfortelling av saker hvor menn har blitt anklaget for å fornærme eller antaste kvinner, stiller Folgerø seg uforstående. Sett fra hans perspektiv representerer disse hendelsene nemlig ingen fornærmelser – snarere tvert i mot. For kvinner må da tåle å bli befølt og klådd litt på – mot deres egen vilje – ettersom dette er et uttrykk for menns uskyldige og naturlige “paringstrang”. At kvinnene derimot ikke opplever dette som verken uskyldig eller naturlig, synes irrelevant. I Folgerøs argumentasjon er ikke deres synspunkt viktig. Her er kvinnene kun eksempler på hvordan det norske lovverket motarbeider menns naturlige behov.

Jeg er uenig. For det første fordi jeg ikke er interessert i å bli tilskrevet en slik primitiv og særdeles fordummende forståelse av mannlighet som Folgerø opererer med. Forestillingen om at menn må få leve ut deres “naturlige parringstrang” og derfor ha frihet til å la pikkhodet styre, er ikke bare en dum, men også potensielt sett farlig argumentasjon, ettersom det risikerer å legitimere at menn forgriper seg på andres kropper. Alle skal ha rett til å bestemme over egen kropp, og mannens “uskyldige naturlige trang” er selvsagt illegitim når den går på bekostning av andres selvbestemmelsesrett.

For det andre er Folgerøs paranoide forestillinger om at queer-bevegelsen legitimerer myten “om at det bor en voldtektsforbryter i en hver mann” mest av alt beskrivende for hans egen retorikk. For det er Folgerø selv som reduserer mannen til å være et kåt og potensielt sett farlig dyr – et velkjent utgangspunkt for forestillingen om menn som voldtektsforbrytere. Men er det ikke denne stereotypiseringen av menn og heteroseksualitet vi bør bekjempe?

Folgerø avslutter sin kronikk med en beskrivelse av den queer-teoretiske kritikk av kjønn- og identitetskategorier. Men her har han tydeligvis misforstått hva kritikken dreier seg om. De queer-bevegelsene jeg er i kontakt med arbeider ikke ut i fra et “likhetskrav” som vil skape ”mennesket uten kjønn, intetkjønnet”. Kritikken av hvordan våre forståelser av kjønn og seksualitet er kulturelle konstruksjoner som ikke kan reduseres til noe essensielt eller naturlig, tar nemlig utgangspunkt at vi alle er radikalt forskjellige. Språket innfanger ikke disse forskjellighetene med kategorier som “mann” og “kvinne”, “homoseksuell” og “heteroseksuell”. Hvis Folgerø hadde satt seg inn i den queer-teoretiske kritikken ville han sett eksempler på dette.

Folgerøs kronikk skriver seg inn den etter hvert utbredde forestillingen om at “den norske mannen” er i krise – en krise som den store stygge Feminismen og dens uregjerlige følgesvenn Queer-bevegelsen er årsak til. Hans fremstilling av mannen som offer minner om det den britiske kulturforskeren Richard Dyer kaller “me-too-ism”, nemlig fenomenet at hvite, vestlige heteroseksuelle menn hevder at også de er undertrykte i dagens samfunn. Jeg er enig med Folgerø i at det er viktig å diskutere forholdet mellom makt, kjønn og seksualitet. Men den maskulinistiske posisjonen han inntar, ved å kjempe for (noen) menns rettigheter på bekostning av andres rettigheter er ikke veien frem.

Mathias Danbolt
Redaktør for Trikster – Nordic Queer Journal

(Sendt til Aftenposten, men ikke publisert pga. plassmangel.)

På norsk har man lenge savnet grundige introduksjonsbøker til kjønnsteori. I 2006 kom et bud i form av Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisens lærebok Kjønnsforskning, og i forrige uke lanserte en gruppe forskere med tilknytning til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen boken Kønnsteori – en stor og grundig introduksjonsbok til det kjønnsteoretiske feltet.

Kjønnsteori er tenkt som en “presentasjon av hva som er særegent ved de enkelte tilnærmingsmåtene og teoretikerne [innenfor kjønnsteori], og hva som gjør kjønnsteori til et eget felt”. Boken er derfor bygget opp av korte kontekstualiserende tekster til emner som f.eks. “Psykoanalytisk tilnærming” og “Seksualitetsteori og skeiv teori”, med påfølgende presentasjoner av relevante teoretikere innenfor området. I løpet av boken blir ikke mindre enn 35 kjønnsforskere presentert, og her finner man både kapitler om kanonisert figurer som Simone de Beauvior, og om nåtidens store navn som Luce Irigaray, Gayatari Chakravorty Spivak, Chandra Talpade Mohanty, Judith Butler og Judith Halberstam. Men det er også tekster om noen kanskje litt mindre kjente – med særdeles interessante – forskere som f.eks. bell hooks og Joan Copjec.

Det er hele syv Bergen-baserte forskere som har redigert boken: Ellen Mortensen, Cathrine Egeland, Randi Gressgård, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Sissel Rosland og Kristin Sampson. Dette kollektivet er også blant bokens sentrale bidragsytere, men på skribentlisten finner man også tidligere Trikster-redaktør Fredrik Langeland, med en artikkel om Raewyn Connell. God lesning!

I Trikster #2 stilte Tatjana Laursen og Sissela Segergren spørsmålet til om sex er fantastisk i møte med den svenske boken Stora sexboken for tjejer som har sex med tjejer (2007). Nå har Ida Jackson og Maren Kristiane Solli utgitt den første norske sexhåndboken for jenter med tittelen Jenter som kommer. Gratulerer!

Jenter som kommer skal være både en “nytelsesbok og en actionbok”, og med et uttalt queer perspektiv forklarer og guider Ida og Maren leseren gjennom ulike aspekter av jentesex. Her beskrives onani, BDSM, dildoer, orgasmer – you name it – og boken avsluttes med et feministisk “pulepolitisk manifest”!

(Ida Jackson og Maren Kristiane Solli)

Et intervju i Dagbladet før boken ble lansert skapte debatt på forskjellige feministiske blogger, og for å klargjøre sine meninger som Dagbladet i kjent stil hadde redigert og forenklet, har forfatterne nå publisert det politiske grunnlaget for boken på Ida Jacksons (a.k.a. Virrvarr) kritikerroste blogg Revolusjonært roteloft.

På bloggen presenterer de bakgrunnen for bok på en fin måte, og påpeker at “hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig”. Men Jenter som kommer er langt fra en bok som legger seg i forlengelse av damebladenes orgasmepress. Snarere har de skrevet boken for at de “jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få orgasme.” Og i motsetning til mange andre sexhåndbøker har de inkludert et kapittel med tittelen “Når sex gjør vondt” ettersom de ikke ville “skrive om sex som et ‘hipphurra, alle synes dette er lett og bra’, når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet.”

Vi får håpe at boken kan generere fornuftige og bra queerfeministiske diskusjoner om sex, seksualitet og kjønn i Norge. Det trengs!

In the blogosphere a recent text by Judith Butler entitled “Uncritical Exuberance?” circulates. The text will supposedly be published in The Nation soon, but luckily it is online already for us to read.

Butler’s analysis of the political situation in the US after the election of Obama is an interesting read, and it has already created quite a discussion on different blogs. Butler’s article criticizes the idea of the election of Obama as a “redemption” – saving the US from all its ills. She rightly reminds us about the almost unavodiable disapointments we might get from the new president. She asks:

“To what consequences will this nearly messianic expectation invested in this man lead? In order for this presidency to be successful, it will have to lead to some disappointment, and to survive disappointment: the man will become human, will prove less powerful than we might wish, and politics will cease to be a celebration without ambivalence and caution; indeed, politics will prove to be less of a messianic experience than a venue for robust debate, public criticism, and necessary antagonism. The election of Obama means that the terrain for debate and struggle has shifted, and it is a better terrain, to be sure. But it is not the end of struggle, and we would be very unwise to regard it that way, even provisionally. We will doubtless agree and disagree with various actions he takes and fails to take. But if the initial expectation is that he is and will be “redemption” itself, then we will punish him mercilessly when he fails us (or we will find ways to deny or suppress that disappointment in order to keep alive the experience of unity and unambivalent love).”

On the online journal epicp, Dan S. Wang is sceptical to Butler’s critique of the optimism that has followed the election of Obama. In “A Response to Judith Butler: Working on Optimism” he sees the current optimism as a starting point for a new intensification in grass-root work on the left, while asking “if the primary job of critical theoreticians [like Butler is] to poke holes in our optimism, our satisfaction, our good feelings? Even if the exuberance has run its short course and rendered the question moot, I still answer, no, not as an end in itself, or as a precondition for further political work.”

Yesterday, as a part of the documentary film festival CPH:DOX in Copenhagen, the artists Michael Elmgreen and Ingar Dragset presented their theatre/film piece Drama Queens (2007), where different well-known modernist and contemporary sculptures play the leading parts. The play starts with some quite distressed sculptures, not comfortable of being removed from the white cube and put on stage in the black box of the theatre.

During the 45 minute performance, the overtly fallic and quite angry Untitled (by Ulrich Rückriem) meets the somewhat depressed and sulky Walking man (by Giacometti), while the chatty girl Elegy III (by Barbara Hepworth) get a slight crush on Cloud Shepherd (by Jean Arp). The hipster Rabbit (by Jeff Koons) wants to disco, while Four Cubes (by Sol Le Witt) resites theoretical statements. Suddenly a Brillo box enters the scene and all agree that it is quite queer…

While Elmgreen and Dragset’s Drama Queens represents a funny take on the art historical discourse on sculpture – from modernist seriousness to postmodernist (neo)pop – the Norwegian artist group Text Fukkers (Marte Hodne Haugen, Marthe Wathinsen, Espen Lomsdalen) takes this several steps further in their fantastic performance-lecture on “Minimalism and the Rethoric of Power”. Enjoy! (and thanks to Claws Talks for the link)