Posts Tagged ‘norge’

Queer i media

Monday, April 13th, 2009

Queer i media seminar

Den 17. april arrangerer Oslo Queer seminaret “Queer i Media” på Litteraturhuset i Oslo. Oslo Queer skriver følgende om seminaret:

“Med dette seminaret vil vi sette søkelys på queer som tema i media, og hvordan og i hvilken grad det blir presentert. Vi vil utforske spørsmål som, hvordan setter vi queer i fokus i mainstream media? Hvordan ville det sett ut? Hvordan lager/støtter vi queer og alternative mediaer? Seminaret er på Litteraturhuset 17. april kl 1900. Det blir paneldiskusjon, performance, og vegetarmat. Inngang, deltakelse, og maten er gratis!”

Panelet består av Dana Wanounou (redaksjonssjef, Radiorakel), Reidar Engesbak (journalist, Blikk), Anniken Vargel (journalist), Mathilda Piel (redaktør i Kom Ut). Performance med The Hungry Hearts.

Debatt: Anmeldelser av feministisk teori og filosofi

Monday, December 8th, 2008

Filosofen Frode Nyengs kritiske anmeldelse i Morgenbladet 05.12.08 av den nyutgitte antologien Kjønnsteori har ført til debatt på nettforumet Underskog.no. Nyengs manglende interesse for kjønnsteori er et uttalt premiss for anmeldelsen og et av spørsmålene som kom opp i nettdebatten var “om ikke et minstemål av kjønnsteoretisk kunnskap være på plass før man setter i gang og anmelder en lærebok i kjønnsforskning”. Debatten har klare paralleller til diskusjonen som gikk tidligere i år på Underskog.no i kjølvannet av Tarjei Skirbekks anmeldelse på NRK av Birgitte Huitfeldt Midttuns da nylig utgitte intervjubok Kvinnereisen – Møter med feminismens tenkere. Trikster henter her opp igjen noen av poengene fra denne debatten for å sette fokus på hvorfor mediene tillater at anmeldelser av feministisk teori og filosofi holder et så lavt nivå.

kvinnereisen.jpg

Kommentar til Tarjei Skirbekk

av Audun Lindholm

Birgitte Huitfeldt Midttuns bok Kvinnereisen gir et lett tilgjengelig riss av mangfoldet av samtidige retninger innen akademisk feminisme, gjennom intervjuer med tenkere som Judith Butler, Luce Irigaray, Toril Moi, Julia Kristeva, Camille Paglia, Hélène Cixous, Gayatari C. Spivak og Martha Nussbaum. Boken behandler et internasjonalt synlig filosofisk felt med betydelig akademisk og politisk aktivitet de siste tiårene, noe NRKs fagbokkritiker Tarjei Skirbekk underslår når han anmelder boken: Fra hva som later til å være et olympisk utsiktspunkt feller Skirbekk vage dommer i øst og vest, med en rekke påstander om feminisme som later til å tiltro seg selv objektivitet tross sviktende argumentasjon.

Allerede introduksjonen av bokens forfatter varsler tekstens nedlatende tone: “Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.” Den virkelige overraskelsen kommer imidlertid i anmeldelsens siste avsnitt. Skirbekk gir her Simone de Beauvoir en rettmessig plass som historisk betydningsfull skikkelse – men underkjenner samtidig tradisjonen hun har hatt slik innflytelse over. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: “[Midttuns bok] gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning [...]. Men en lesning av Det annet kjønn fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne.”

Hvilken annet filosofisk diskurs vil en anmelder mene at det på denne måten er mulig å redusere til ett historisk verk? Ville man bli tatt alvorlig hvis man avsluttet en omtale av en bok om samtidig fransk filosofi ved heller å anbefale Sartre? Ville man med anstendigheten i behold kunne anmelde en samtidig innføringsbok i logikk ved å henvise leseren til en bok av Frege? Ville man beholdt jobben som kunstanmelder om man i en omtale av en bok med intervjuer med en vifte av dagens viktigste kunstkritikere gjespet frem en anbefaling av Gombrich?

Kort sagt: En anmeldelse av en lignende bok om et hvilket som helst tilsvarende felt, ville tatt for gitt at det aktuelle ordskiftet finnes og er det man har å forholde seg til. Man ville ikke feid det vekk til fordel for en anbefaling av én enkelt bok fra første halvdel av forrige århundre. En NRK-gjennomgang av den norske bokhøsten anno 2008, vil til sammenligning neppe konkludere med å henvise leserne til Hamsuns Paa gjengrodde stier (i likhet med Det annet kjønn utgitt i 1949).

Feministisk tankegods inntar i dag en selvfølgelig og markant plass både i akademia, litteraturen og den politiske debatten. Når man anmelder feministiske bøker i den norske rikskringkastingens kulturkanal, burde man ta for gitt at anmeldelsen inngår i en diskusjon som allerede eksisterer, og som man ikke trenger å legitimere eller introdusere før man begynner å ytre seg innenfor den. Skirbekk signaliserer derimot at feminisme er noe rart og eksternt og privat (merk formuleringen “vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon”), som ikke fortjener å behandles på lik linje med andre offentlige ordskifter. Midttuns prosjekt rekker så vidt å karakteriseres som “ambisiøst”, før det avskrives som “pompøst”: Anmelderen synes mer opptatt av banale rim enn av å bruke boken han har fått i hendene til å tenke.

Skirbekk fremstiller Midttuns bok som et innføringsverk stilet til en atomisert (kvinnelig) leserkrets, som er uvant med å tenke strukturelt, politisk, eller filosofisk, og som derfor må tilegne seg disse tenkerne gjennom personlige dannelseshistorier. En slik reaksjon er muligens forståelig når man ser på hvor stor plass private nykker og karriereakademisk skryt får i enkelte av intervjuene. Like fullt krever det kreativ eksegese å få noe meningsfullt ut av argumentet om at feministisk teori først og fremst er til for å fremme selvrealisering, og at det derfor ikke kan “si noe generelt” (som Skirbekk formulerer det, med en karakteristisk ubestemt vending). Og hva menes med påstanden om at “I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av”? Mer halvkvedet og misvisende enn dette blir neppe motstanden mot de lingvistisk-filosofiske strømningene innenfor samtidig feminisme – de Skirbekk med enda flere eksempler på depresiserende begrepsbruk kaller “den selvfokuserende lingvistisk[e] feminisme” og “et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form”. Men paradoksalt nok har Skirbekk rett i én del av formuleringen: Feministisk teori angår ikke alene de historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinner er en del av; den angår oss alle.

I innsirklingen av hva slags feminisme Skirbekk ønsker seg, får man ingen konsise meningsytringer, bare halvartikulerte utsagn av typen “å samle en individuell og allmenn tilnæring [sic] for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig”. Man fornemmer at anmelderen forsøker å henspille på velkjente ståsteder i den pågående svenske debatten om queer-feminisme som konsumtilpasset livsstilsprosjekt, som visstnok skal være uforenelig med den tidligere kvinnebevegelsens mål om organisering, felles krav og likelønn (mer her og her). De mange kompliserte forholdene mellom teori, livspraksis, aktivisme og politikk kunne vært diskutert i forlengelsen av dette, men Skirbekks omtrentlig formulerte innsigelser hjelper oss neppe på vei, og henviser heller ikke til de eksisterende debattene.

En anmelder i NRK P2 har ikke som oppgave å presentere et crash course i feminisme som munner ut i en anbefaling av Det annet kjønn, når han skal levere en kritikk av en bok som Huitfeld Midttuns. I Skandinavia kan man lese om feminisme i avisene hver dag (også høyrekreftene er blitt kompromissløse feminister på sine gamle, anti-islamistiske dager), og de få prosentene av Norges befolkning som lytter til P2, kjenner til de Beauvoir fra før. De fortjener skarpere anmeldelser enn dette, fra anmeldere med en målsetning om å bidra til den aktuelle diskusjonen, ikke bare referere den diffust – for å konkludere med å forlate den.

Maskulinismens offersang: Svar til Arnt Folgerø

Wednesday, November 26th, 2008

Under overskriften ”Intetkjønnssamfunnet”  i Aftenposten 15.11.08, angriper journalist Arnt Folgerø “queer-bevegelsen” som han hevder har fått innpass i både “forvaltningen, mediene og i rettsvesenet” med sin kamp om å “renske bort” mannlig heteroseksualitet i forsøket på å skape et sex- og kjønnsløst samfunn. Folgerø nevner ingen navn på hvem som utgjør denne tilsynelatende ekstremistiske “queer-bevegelsen”, men som redaktør for det nordiske nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal føler jeg meg kallet til å svare på tiltale. Jeg kjenner meg ikke igjen i verken Folgerøs samfunnsdiagnose eller hans forestillinger om “queer-bevegelsen”.

La meg først oppklare en utbredt feiloppfatning av queer-teori og -aktivisme som Folgerø ukritisk reproduserer – sammenblandingen av heteroseksualitet og heteronormativitet. Et sentralt element i queer-teori har nemlig vært nyanserte kritikker av heteronormativitet, altså, den måten spesifikke former for heteroseksuelle begjær og livsførsler privilegeres innenfor juridiske, økonomiske, politiske og kulturelle rammeverk. Når Folgerø betegner queer-bevegelsenes kamp som et angrep på mannlig heteroseksualitet i seg selv, blander han altså kortene. Det er ikke folks seksuelle praksis som er det sentrale her, men derimot at definisjonsmakten over hva som er naturlig og sant har tatt utgangspunkt i den hvite heteroseksuelle mannen.

I Folgerøs kronikk finner man et treffende eksempel på dette i hans argumentasjon for at menn undertrykkes av statsapparatet. I sin gjenfortelling av saker hvor menn har blitt anklaget for å fornærme eller antaste kvinner, stiller Folgerø seg uforstående. Sett fra hans perspektiv representerer disse hendelsene nemlig ingen fornærmelser – snarere tvert i mot. For kvinner må da tåle å bli befølt og klådd litt på – mot deres egen vilje – ettersom dette er et uttrykk for menns uskyldige og naturlige “paringstrang”. At kvinnene derimot ikke opplever dette som verken uskyldig eller naturlig, synes irrelevant. I Folgerøs argumentasjon er ikke deres synspunkt viktig. Her er kvinnene kun eksempler på hvordan det norske lovverket motarbeider menns naturlige behov.

Jeg er uenig. For det første fordi jeg ikke er interessert i å bli tilskrevet en slik primitiv og særdeles fordummende forståelse av mannlighet som Folgerø opererer med. Forestillingen om at menn må få leve ut deres “naturlige parringstrang” og derfor ha frihet til å la pikkhodet styre, er ikke bare en dum, men også potensielt sett farlig argumentasjon, ettersom det risikerer å legitimere at menn forgriper seg på andres kropper. Alle skal ha rett til å bestemme over egen kropp, og mannens “uskyldige naturlige trang” er selvsagt illegitim når den går på bekostning av andres selvbestemmelsesrett.

For det andre er Folgerøs paranoide forestillinger om at queer-bevegelsen legitimerer myten “om at det bor en voldtektsforbryter i en hver mann” mest av alt beskrivende for hans egen retorikk. For det er Folgerø selv som reduserer mannen til å være et kåt og potensielt sett farlig dyr – et velkjent utgangspunkt for forestillingen om menn som voldtektsforbrytere. Men er det ikke denne stereotypiseringen av menn og heteroseksualitet vi bør bekjempe?

Folgerø avslutter sin kronikk med en beskrivelse av den queer-teoretiske kritikk av kjønn- og identitetskategorier. Men her har han tydeligvis misforstått hva kritikken dreier seg om. De queer-bevegelsene jeg er i kontakt med arbeider ikke ut i fra et “likhetskrav” som vil skape ”mennesket uten kjønn, intetkjønnet”. Kritikken av hvordan våre forståelser av kjønn og seksualitet er kulturelle konstruksjoner som ikke kan reduseres til noe essensielt eller naturlig, tar nemlig utgangspunkt at vi alle er radikalt forskjellige. Språket innfanger ikke disse forskjellighetene med kategorier som “mann” og “kvinne”, “homoseksuell” og “heteroseksuell”. Hvis Folgerø hadde satt seg inn i den queer-teoretiske kritikken ville han sett eksempler på dette.

Folgerøs kronikk skriver seg inn den etter hvert utbredde forestillingen om at “den norske mannen” er i krise – en krise som den store stygge Feminismen og dens uregjerlige følgesvenn Queer-bevegelsen er årsak til. Hans fremstilling av mannen som offer minner om det den britiske kulturforskeren Richard Dyer kaller “me-too-ism”, nemlig fenomenet at hvite, vestlige heteroseksuelle menn hevder at også de er undertrykte i dagens samfunn. Jeg er enig med Folgerø i at det er viktig å diskutere forholdet mellom makt, kjønn og seksualitet. Men den maskulinistiske posisjonen han inntar, ved å kjempe for (noen) menns rettigheter på bekostning av andres rettigheter er ikke veien frem.

Mathias Danbolt
Redaktør for Trikster – Nordic Queer Journal

(Sendt til Aftenposten, men ikke publisert pga. plassmangel.)

Jenter som kommer

Saturday, November 22nd, 2008

 boken.png

I Trikster #2 stilte Tatjana Laursen og Sissela Segergren spørsmålet til om sex er fantastisk i møte med den svenske boken Stora sexboken for tjejer som har sex med tjejer (2007). Nå har Ida Jackson og Maren Kristiane Solli utgitt den første norske sexhåndboken for jenter med tittelen Jenter som kommer. Gratulerer!

Jenter som kommer skal være både en “nytelsesbok og en actionbok”, og med et uttalt queer perspektiv forklarer og guider Ida og Maren leseren gjennom ulike aspekter av jentesex. Her beskrives onani, BDSM, dildoer, orgasmer - you name it - og boken avsluttes med et feministisk “pulepolitisk manifest”!

maren_ida1.jpg

(Ida Jackson og Maren Kristiane Solli)

Et intervju i Dagbladet før boken ble lansert skapte debatt på forskjellige feministiske blogger, og for å klargjøre sine meninger som Dagbladet i kjent stil hadde redigert og forenklet, har forfatterne nå publisert det politiske grunnlaget for boken på Ida Jacksons (a.k.a. Virrvarr) kritikerroste blogg Revolusjonært roteloft.

På bloggen presenterer de bakgrunnen for bok på en fin måte, og påpeker at “hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig”. Men Jenter som kommer er langt fra en bok som legger seg i forlengelse av damebladenes orgasmepress. Snarere har de skrevet boken for at de “jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få orgasme.” Og i motsetning til mange andre sexhåndbøker har de inkludert et kapittel med tittelen “Når sex gjør vondt” ettersom de ikke ville “skrive om sex som et ‘hipphurra, alle synes dette er lett og bra’, når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet.”

Vi får håpe at boken kan generere fornuftige og bra queerfeministiske diskusjoner om sex, seksualitet og kjønn i Norge. Det trengs!