Posts Tagged ‘queer theory’

Manifest

Monday, September 6th, 2010

Things are happening in Norway these days. The nice little left-wing publishing house Manifest has started to publish some promising queer and feminist texts as of late, and I hope they continue.

They srated this spring with Agnes Bolsø’s highly readable and important pamphlet Folk flest er skeive - Om queer teori og politikk (roughly translated, Ordinary People are Queer - On Queer Theory and Politics). Bolsø’s book is great for people unaccustomed to the importance of queer theory in political debates in Scandinavia, and has lots of good thoughts on how to develop a queer activist politics outside of the framework of identity politics. Her argument for dismantling the weight and value of categorical markers such as “heterosexuality” and “homosexuality” when talking about and teaching about sex is (of course) important, and her argument feels both refreshing and fun.

folk_flest_er_skeive_queer_teori_og_politikk_bokfull

Now, they have just published the feminist sociologist Hanna Helseth’s new book Generasjon sex (Generation Sex), a critical feminist text on the sexualization of the public sphere in Norway - focusing the ambivalence of agency for women in the age of body-hype and sex visibility. A summary of Helseth’s arguments can be found in this article.

generasjon_sex_bokfull

Lost and Found: Queerying the Archive

Thursday, May 21st, 2009

lost-and-found-invite_10_small

On May 29 at 17.00 you are all invited to the opening of the exhibition Lost and Found: Queerying the Archive at Nikolaj, Copenhagen Contemporary Art Center, Denmark.

The exhibition Lost and Found: Queerying the Archive is curated by Jane Rowley and Louise Wolthers, and “presents a series of spectacular, thought-provoking works that generate new narratives based on private memories and experiences beyond gender and sexuality norms. Using the potent and emotionally laden detritus of society, like found silent-movie footage, garments from the family past, and desecrated and fictionalised photo albums, the works in Lost and Found recreate, deconstruct and reconstruct the past as we allegedly know it, questioning the power structures that are created and preserved through the archives we’ve inherited.”

Participating artists in the exhibition are Elmgreen & Dragset (DK/NO), Mary Coble (US), Ingo Taubhorn (DE), Tejal Shah (IN), Benny Nemerofsky Ramsay (CA), Conny Karlsson (SE), Flemming Rolighed (DK), Aleesa Cohene (CA), Kimberly Austin (US), Cecilia Barriga (CL) og Heidi Lunabba (FI), Al Masson (FR/DK).

cover-lost-and-found

At the opening there will also be a book launch of the publication Lost and Found: Queerying the Archive, published in conjunction with the exhibition. Edited by Mathias Danbolt, Jane Rowley and Louise Wolthers, this 160 page publication takes up questions of the archive, history writing, and memory from a queer perspective.

The book includes new articles by the influential cultural theorists Ann Cvetkovich and Heather Love, as well as articles by the editors, poems by Joe Brainard, and artistic contributions from the artists in the exhibition.

The book is avaliable for only 150 DKK. Order it by emailing Kunsthallen Nikolaj: sh@kunsthallennikolaj.dk or buy it online on Audiatur bookstore.

Queer Futurities in Berlin

Thursday, April 16th, 2009

no_future

On the 18th and 19th of May, The Society of Queer Studies in Finland hosts the conference “Queer Futurities, Today: Utopias and Beyond in Queer Theory” at ICI in Berlin.

The conference takes its outset in Lee Edelman’s critique of the “reproductive futurism” in his notorious 2005 book No Future: Queer Theory and the Death Drive. The seminar interrogates the term “futurities,” questioning ideas of progressive time and homonormativity. (Read more about the background here).

At the conference, Lee Edelman will hold a keynote entitled “Against Survival: Queerness in a Time that’s Out of Joint”.

Other speakers are: Tomasz Jarymowicz, Volker Woltersdorff, Annamari Vänskä, Jan Wickman, Tuula Juvonen, Tatjana Greif, Katerina Kolarova, Kevin S. Amiddon, Antu Sorainen, Heike Bauer, Christien Garcia, Jin Haritaworn, Željko Blaće & Milo DePrieto, Thomas O. Haakonson, Katherine Wiedlack, Harri Kalha, Alexis Lothian, Tomasz Basiuk, Eveline Kilian, Philip Pass, Anu Koivunen.

See the program in detail here, and read the abstracts - they look great.

Theory Now! Symposium at SKOK

Wednesday, April 15th, 2009

skok_bygget

This year the Centre for Women’s and Gender Research (SKOK) at the University of Bergen is celebrating its 10th anniversary.
On that occasion, they organize Theory Now! - “a symposium that gathers some of the most vocal scholars working on the cutting edge of gender theory.” On May 14th and 15th, they give an opportunity to meet with some really great scholars, and hear their lectures free of charge.

These are the invited speakers:

Professor Vikki Bell, Goldsmiths, University of London, UK
Professor Pheng Cheah, University of California, Berkeley, USA
Assistant Professor Ulrika Dahl, Södertörn University College, Sweden
Professor Elizabeth Grosz, Women’s and Gender Studies, Rutgers University, USA
Professor Judith Halberstam, University of Southern California, USA
Professor Marcia Inhorn, Yale University, USA
Postdoctoral fellow Kari Jegerstedt, SKOK, University of Bergen, Norway
Professor Ellen Mortensen, SKOK, University of Bergen, Norway
Professor Robyn Wiegman, Duke University, USA

See the preliminary program and register at SKOK’s website.

Eve Kosofsky Sedgwick (1950-2009)

Tuesday, April 14th, 2009

sedgwick

Trikster mourns over the death of the brilliant theorist Eve Kosofsky Sedgwick April 12 2009.

Sedgwick was one of the most influential and important theorists for the development of queer theory, with seminal books such as Between Men (1985), Epistemology of the Closet (1990), Tendencies (1992), and Touching Feeling (2003). Her death at only 59 years leaves a big gap in contemporary queer theory, literary analysis, affect theory, and poetry.

According to the obituary in The New Yorker, it was the breast cancer she had been battling with for over a decade that caused her early death. In A Dialogue of Love (1999), her book on her diagnosis of breast cancer, she writes about one of her conversations with her therapists, where she says “What I am proudest of is having a life where work and love are impossible to tell apart.” That’s an ideal to strive for.

Queer methodologies roundtable in Stockholm

Tuesday, January 27th, 2009

 head_1b_r.gif

There seems to be a growing interest in queer methodology as of lately. For instance, at the international conference Feminist Research Methods in Stockholm February 4-6, a two-day workshop session is dedicated to methodological questions in queer studies.

The workshop “Queer Methodologies, or How Do Queer Researchers Do Research?” (pdf.) is organized by The Queer Seminar at Stockholm University (Ingeborg Svensson, Fanny Ambjörnsson, Pia Laskar, Patrik Steorn). During the conference, approximately 20 presenters will discuss their different queer research methods.

For those who are not participating in the conference, there is an open roundtable discussion on Thursday February 5th at 09.00-10.30 at Stockholm University, entitled: “Queer Methodologies: Problems and possibilities”, including Kath Brown (moderator), Anu Koivunen, Mark Graham, Sara Edenheim, and Martin Berg. If you are in Stockholm during this time, remember to check out the social events program, “Queer Spaces”, that is open for everybody. See you there!

New issue of GJSS on queer methodologies

Monday, January 26th, 2009

gjss-logo.jpg

In the end of December, a new issue of Graduate Journal of Social Science was released online: Queer Studies: Methodological Approaches. The issue is edited by the graduate students Robert Kulpa and Mia Liinason, and it includes a wide variety of articles on newer tendencies in queer studies.

In relation to Trikster, an article of special interest is Judith Halberstam’s text “The Anti-Social Turn in Queer Theory” (pdf). This was the paper Halberstam presented when Trikster interviewed her in 2007.  After being published in a short version in PMLA (Vol. 121, No. 3, May 2006), it is great to finally read the paper in full text. In this extended version of her argument, Halberstam discusses the anti-social thesis as developed by Leo Bersani in Homos (1996) and Lee Edelman in No Future (2004), criticizing their focus upon a small white gay male archive, and their disregard for the “far less liberal tradition of homophilia” that is connected to this anti-social tradition. Taking on Sex Pistols’s “God Save the Queen” and their refusal of futurity, Halberstam argues for a more political and eccentric genealogy of the politics of negativity, discussing the work of Jamaica Kinkaid, Valerie Solanas, Yoko Ono, and others. Halberstam urges us to “embrace a truly political negativity”, and thereby, as Kinkaid has formulated it, “make everyone a little less happy.”

Other articles in GJSS that may be of special interest for Trikster-readers are Tiina Rosenberg’s text “Locally Queer. A Note on the Feminist Genealogy of Queer Theory” (pdf.) on the use and deployment of the English term “queer” in a Swedish context; and the Danish queer activist academic Liv Mertz’s text “’I am what I am?’? Toward a Sexual Politics of Contingent Foundations” (pdf.), discussing queer activism in Denmark, with a focus on Enhedslistens Queerudvalg.

Read all the articles in GJSS here.

Debatt: Anmeldelser av feministisk teori og filosofi

Monday, December 8th, 2008

Filosofen Frode Nyengs kritiske anmeldelse i Morgenbladet 05.12.08 av den nyutgitte antologien Kjønnsteori har ført til debatt på nettforumet Underskog.no. Nyengs manglende interesse for kjønnsteori er et uttalt premiss for anmeldelsen og et av spørsmålene som kom opp i nettdebatten var “om ikke et minstemål av kjønnsteoretisk kunnskap være på plass før man setter i gang og anmelder en lærebok i kjønnsforskning”. Debatten har klare paralleller til diskusjonen som gikk tidligere i år på Underskog.no i kjølvannet av Tarjei Skirbekks anmeldelse på NRK av Birgitte Huitfeldt Midttuns da nylig utgitte intervjubok Kvinnereisen – Møter med feminismens tenkere. Trikster henter her opp igjen noen av poengene fra denne debatten for å sette fokus på hvorfor mediene tillater at anmeldelser av feministisk teori og filosofi holder et så lavt nivå.

kvinnereisen.jpg

Kommentar til Tarjei Skirbekk

av Audun Lindholm

Birgitte Huitfeldt Midttuns bok Kvinnereisen gir et lett tilgjengelig riss av mangfoldet av samtidige retninger innen akademisk feminisme, gjennom intervjuer med tenkere som Judith Butler, Luce Irigaray, Toril Moi, Julia Kristeva, Camille Paglia, Hélène Cixous, Gayatari C. Spivak og Martha Nussbaum. Boken behandler et internasjonalt synlig filosofisk felt med betydelig akademisk og politisk aktivitet de siste tiårene, noe NRKs fagbokkritiker Tarjei Skirbekk underslår når han anmelder boken: Fra hva som later til å være et olympisk utsiktspunkt feller Skirbekk vage dommer i øst og vest, med en rekke påstander om feminisme som later til å tiltro seg selv objektivitet tross sviktende argumentasjon.

Allerede introduksjonen av bokens forfatter varsler tekstens nedlatende tone: “Hennes innledning og introduksjonsdeler til den enkelte tenker, vitner om at Huitfeldt Midttun har hatt stor interesse for feltet før hun i voksen alder tok en formell akademisk grad ved Universitetet i Oslo.” Den virkelige overraskelsen kommer imidlertid i anmeldelsens siste avsnitt. Skirbekk gir her Simone de Beauvoir en rettmessig plass som historisk betydningsfull skikkelse – men underkjenner samtidig tradisjonen hun har hatt slik innflytelse over. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: “[Midttuns bok] gir en grei innføring i dagens feministiske tenkning [...]. Men en lesning av Det annet kjønn fra 1949 vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon og akademisk søken etter hva det vil si å være kvinne.”

Hvilken annet filosofisk diskurs vil en anmelder mene at det på denne måten er mulig å redusere til ett historisk verk? Ville man bli tatt alvorlig hvis man avsluttet en omtale av en bok om samtidig fransk filosofi ved heller å anbefale Sartre? Ville man med anstendigheten i behold kunne anmelde en samtidig innføringsbok i logikk ved å henvise leseren til en bok av Frege? Ville man beholdt jobben som kunstanmelder om man i en omtale av en bok med intervjuer med en vifte av dagens viktigste kunstkritikere gjespet frem en anbefaling av Gombrich?

Kort sagt: En anmeldelse av en lignende bok om et hvilket som helst tilsvarende felt, ville tatt for gitt at det aktuelle ordskiftet finnes og er det man har å forholde seg til. Man ville ikke feid det vekk til fordel for en anbefaling av én enkelt bok fra første halvdel av forrige århundre. En NRK-gjennomgang av den norske bokhøsten anno 2008, vil til sammenligning neppe konkludere med å henvise leserne til Hamsuns Paa gjengrodde stier (i likhet med Det annet kjønn utgitt i 1949).

Feministisk tankegods inntar i dag en selvfølgelig og markant plass både i akademia, litteraturen og den politiske debatten. Når man anmelder feministiske bøker i den norske rikskringkastingens kulturkanal, burde man ta for gitt at anmeldelsen inngår i en diskusjon som allerede eksisterer, og som man ikke trenger å legitimere eller introdusere før man begynner å ytre seg innenfor den. Skirbekk signaliserer derimot at feminisme er noe rart og eksternt og privat (merk formuleringen “vil trolig gi bedre forutsetninger for personlig refleksjon”), som ikke fortjener å behandles på lik linje med andre offentlige ordskifter. Midttuns prosjekt rekker så vidt å karakteriseres som “ambisiøst”, før det avskrives som “pompøst”: Anmelderen synes mer opptatt av banale rim enn av å bruke boken han har fått i hendene til å tenke.

Skirbekk fremstiller Midttuns bok som et innføringsverk stilet til en atomisert (kvinnelig) leserkrets, som er uvant med å tenke strukturelt, politisk, eller filosofisk, og som derfor må tilegne seg disse tenkerne gjennom personlige dannelseshistorier. En slik reaksjon er muligens forståelig når man ser på hvor stor plass private nykker og karriereakademisk skryt får i enkelte av intervjuene. Like fullt krever det kreativ eksegese å få noe meningsfullt ut av argumentet om at feministisk teori først og fremst er til for å fremme selvrealisering, og at det derfor ikke kan “si noe generelt” (som Skirbekk formulerer det, med en karakteristisk ubestemt vending). Og hva menes med påstanden om at “I dag knyttes ikke feministisk teori til historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinnen er en del av”? Mer halvkvedet og misvisende enn dette blir neppe motstanden mot de lingvistisk-filosofiske strømningene innenfor samtidig feminisme – de Skirbekk med enda flere eksempler på depresiserende begrepsbruk kaller “den selvfokuserende lingvistisk[e] feminisme” og “et postmoderne selvrealiseringsprosjekt uten retning eller form”. Men paradoksalt nok har Skirbekk rett i én del av formuleringen: Feministisk teori angår ikke alene de historiske og sosiokulturelle strømninger som kvinner er en del av; den angår oss alle.

I innsirklingen av hva slags feminisme Skirbekk ønsker seg, får man ingen konsise meningsytringer, bare halvartikulerte utsagn av typen “å samle en individuell og allmenn tilnæring [sic] for slik å ta feministisk tenkning videre og ikke minst gjør den viktigere og mer tilgjengelig”. Man fornemmer at anmelderen forsøker å henspille på velkjente ståsteder i den pågående svenske debatten om queer-feminisme som konsumtilpasset livsstilsprosjekt, som visstnok skal være uforenelig med den tidligere kvinnebevegelsens mål om organisering, felles krav og likelønn (mer her og her). De mange kompliserte forholdene mellom teori, livspraksis, aktivisme og politikk kunne vært diskutert i forlengelsen av dette, men Skirbekks omtrentlig formulerte innsigelser hjelper oss neppe på vei, og henviser heller ikke til de eksisterende debattene.

En anmelder i NRK P2 har ikke som oppgave å presentere et crash course i feminisme som munner ut i en anbefaling av Det annet kjønn, når han skal levere en kritikk av en bok som Huitfeld Midttuns. I Skandinavia kan man lese om feminisme i avisene hver dag (også høyrekreftene er blitt kompromissløse feminister på sine gamle, anti-islamistiske dager), og de få prosentene av Norges befolkning som lytter til P2, kjenner til de Beauvoir fra før. De fortjener skarpere anmeldelser enn dette, fra anmeldere med en målsetning om å bidra til den aktuelle diskusjonen, ikke bare referere den diffust – for å konkludere med å forlate den.

Maskulinismens offersang: Svar til Arnt Folgerø

Wednesday, November 26th, 2008

Under overskriften ”Intetkjønnssamfunnet”  i Aftenposten 15.11.08, angriper journalist Arnt Folgerø “queer-bevegelsen” som han hevder har fått innpass i både “forvaltningen, mediene og i rettsvesenet” med sin kamp om å “renske bort” mannlig heteroseksualitet i forsøket på å skape et sex- og kjønnsløst samfunn. Folgerø nevner ingen navn på hvem som utgjør denne tilsynelatende ekstremistiske “queer-bevegelsen”, men som redaktør for det nordiske nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal føler jeg meg kallet til å svare på tiltale. Jeg kjenner meg ikke igjen i verken Folgerøs samfunnsdiagnose eller hans forestillinger om “queer-bevegelsen”.

La meg først oppklare en utbredt feiloppfatning av queer-teori og -aktivisme som Folgerø ukritisk reproduserer – sammenblandingen av heteroseksualitet og heteronormativitet. Et sentralt element i queer-teori har nemlig vært nyanserte kritikker av heteronormativitet, altså, den måten spesifikke former for heteroseksuelle begjær og livsførsler privilegeres innenfor juridiske, økonomiske, politiske og kulturelle rammeverk. Når Folgerø betegner queer-bevegelsenes kamp som et angrep på mannlig heteroseksualitet i seg selv, blander han altså kortene. Det er ikke folks seksuelle praksis som er det sentrale her, men derimot at definisjonsmakten over hva som er naturlig og sant har tatt utgangspunkt i den hvite heteroseksuelle mannen.

I Folgerøs kronikk finner man et treffende eksempel på dette i hans argumentasjon for at menn undertrykkes av statsapparatet. I sin gjenfortelling av saker hvor menn har blitt anklaget for å fornærme eller antaste kvinner, stiller Folgerø seg uforstående. Sett fra hans perspektiv representerer disse hendelsene nemlig ingen fornærmelser – snarere tvert i mot. For kvinner må da tåle å bli befølt og klådd litt på – mot deres egen vilje – ettersom dette er et uttrykk for menns uskyldige og naturlige “paringstrang”. At kvinnene derimot ikke opplever dette som verken uskyldig eller naturlig, synes irrelevant. I Folgerøs argumentasjon er ikke deres synspunkt viktig. Her er kvinnene kun eksempler på hvordan det norske lovverket motarbeider menns naturlige behov.

Jeg er uenig. For det første fordi jeg ikke er interessert i å bli tilskrevet en slik primitiv og særdeles fordummende forståelse av mannlighet som Folgerø opererer med. Forestillingen om at menn må få leve ut deres “naturlige parringstrang” og derfor ha frihet til å la pikkhodet styre, er ikke bare en dum, men også potensielt sett farlig argumentasjon, ettersom det risikerer å legitimere at menn forgriper seg på andres kropper. Alle skal ha rett til å bestemme over egen kropp, og mannens “uskyldige naturlige trang” er selvsagt illegitim når den går på bekostning av andres selvbestemmelsesrett.

For det andre er Folgerøs paranoide forestillinger om at queer-bevegelsen legitimerer myten “om at det bor en voldtektsforbryter i en hver mann” mest av alt beskrivende for hans egen retorikk. For det er Folgerø selv som reduserer mannen til å være et kåt og potensielt sett farlig dyr – et velkjent utgangspunkt for forestillingen om menn som voldtektsforbrytere. Men er det ikke denne stereotypiseringen av menn og heteroseksualitet vi bør bekjempe?

Folgerø avslutter sin kronikk med en beskrivelse av den queer-teoretiske kritikk av kjønn- og identitetskategorier. Men her har han tydeligvis misforstått hva kritikken dreier seg om. De queer-bevegelsene jeg er i kontakt med arbeider ikke ut i fra et “likhetskrav” som vil skape ”mennesket uten kjønn, intetkjønnet”. Kritikken av hvordan våre forståelser av kjønn og seksualitet er kulturelle konstruksjoner som ikke kan reduseres til noe essensielt eller naturlig, tar nemlig utgangspunkt at vi alle er radikalt forskjellige. Språket innfanger ikke disse forskjellighetene med kategorier som “mann” og “kvinne”, “homoseksuell” og “heteroseksuell”. Hvis Folgerø hadde satt seg inn i den queer-teoretiske kritikken ville han sett eksempler på dette.

Folgerøs kronikk skriver seg inn den etter hvert utbredde forestillingen om at “den norske mannen” er i krise – en krise som den store stygge Feminismen og dens uregjerlige følgesvenn Queer-bevegelsen er årsak til. Hans fremstilling av mannen som offer minner om det den britiske kulturforskeren Richard Dyer kaller “me-too-ism”, nemlig fenomenet at hvite, vestlige heteroseksuelle menn hevder at også de er undertrykte i dagens samfunn. Jeg er enig med Folgerø i at det er viktig å diskutere forholdet mellom makt, kjønn og seksualitet. Men den maskulinistiske posisjonen han inntar, ved å kjempe for (noen) menns rettigheter på bekostning av andres rettigheter er ikke veien frem.

Mathias Danbolt
Redaktør for Trikster – Nordic Queer Journal

(Sendt til Aftenposten, men ikke publisert pga. plassmangel.)

David L. Eng i København

Thursday, May 1st, 2008

I helgen gjestet den amerikanske queerteoretikeren David L. Eng København i forbindelse med Foreningen for Kønsforskning sin årlige konferanse, som i år hadde temaet Hvidhed og andre majoriserende bevægelser. På konferansen holdt Eng en meget interessant forelesning med tittelen “Lawrence v. Texas and Whitness as Property”, fra hans kommende bok The Feeling of Kinship: Queer Liberalism and the Racialization of Intimacy.

segregation.jpg

David Eng tok her utgangspunkt i den amerikanske høyesteretts banebrytende avgjørelse i rettsaken “Lawrence v. Texas” fra 2003, som frikjente John Geddes Lawrence og Tyron Garner som var anklaget for sodomi, med den følge at sodomilovgivning ble avskaffet i USA. Rettsaken står som et landemerke i kampen for homoseksuelles rettigheter, og har gjentatte ganger blitt sammenlignet med historiske rettsaker som “Brown v. Board of Education” (1954) som dessegregerte skolesystemet i USA, og “Loving v. Virginia” (1967) som opphevede forbudet mot at sorte og hvite kunne gifte seg. Men som Eng påpeker er slike analogier ikke uproblematiske, av mange grunner. Spesielt fordi det lett kan fremstå som om spørsmålet om rase er noe som hører fortiden til, mens “queer liberalisme” er nåtidens kampsak. For, spør Eng, hva er det som må glemmes i “Lawrence v. Texas” for at fortellingen om fremgang og frihet for homoseksuelle kan fortelles? Svaret er ikke overraskende rase.

I sin forelesning ruller Eng opp bakgrunnen for at politiet i 1998 brøt inn i huset til Lawrence, der de fant ham i seksuell omgang med Garner - en sort mann. Politiet hadde nemlig blitt oppringt av en tredjepart i dette som viste seg å være et sjalusidrama, som hadde hevdet at “There is a nigger going cracy with a gun!” Det var denne stereotype fortellingen om en skytegal neger som hadde fått politiet til å reagere umiddelbart, og som førte til at de brøt seg inn i huset der de fant Lawrence og Garner i en “intim” situasjon.

Eng er interessert i hvordan det kan ha seg at denne saken som begynte som en rasistisk anklage uten hold i virkeligheten, endte opp med å bli vendepunktet for fremveksten av “queer liberalisme”. Svaret ligger blant annet i det faktum at rase og seksualitet har en lang historie for å bli tenkt separat - som to elementer som ikke har direkte med hverandre å gjøre. Engs analyse viser hvor tett disse to aspektene henger sammen - både historisk, teoretisk og kulturelt - og han viser nødvendigheten av å tenke interseksjonelt.

bookofsalt.jpg

På mandag kunne man igjen oppleve David L. Eng i aksjon, på et åpent seminar på Københavns Universitet der han holdt forelesningen “The Art of Waiting: Queer Diasporas and The Book of Salt“. Med utgangspunkt i Monique Troungs roman The Book of Salt viste Eng også her hvordan “race can only appear as disappearing”.

Romanen er en litterær fantasi satt til husholdet til Alice B. Toklas og Gertrude Stein i Paris, der fortelleren er deres vietnamesiske kokk Binh. Troung har tatt utgangspunkt i en notis i Alice B. Toklas’ kokebok, der det fortelles i korte trekk om tiden med de uansvarlige, upålitelige men underholdende indokinesiske kokkene som paret måtte ta til takke med under krigen. The Book of Salt stiller på den måten ikke bare spørsmål til hva som har eller kunne ha skjedd i fortiden, men også hva vi egentlig kan vite om historien.

I Nina Trige Andersens fine artikkel “Race i farve-blindhedens tidsalder” i Information, kan man lese mer om Engs forelesning om queer diaspora, rasisme og glemsel i Monique Troungs The Book of Salt.

Mens vi venter på David L. Engs kommende bok, kan man jo i mellomtiden lese hans forløpige hovedverk, Racial Castration: Managing Masculinity in Asian America (2001).