Trikster Blog

Journalisten Anders Haahr Rasmussen har skrevet en meget fin og interessant tekst i Information med tittelen “Den hvide mands byrde”. Teksten tar for seg hva den hvite, heteroseksuelle, velutdannede mannen stiller opp med i møte med kritikken om priviligerthet, som rettes fra feministisk og postkolonialistisk hold. Men hvordan forholder man seg til sin privilegier utover reaksjonær maskulinisme, eller politisk korrekt dårlig samvittighet og skyldfølelse?

Informations “repræsentant fra verdens vel nok mest privilegerede mindretal” leter etter en mer refleksiv og positiv definert posisjon, og intervjuer på veien Maja Bissenbakker Frederiksen, Caroline Bergvall, den fine feministiske mannegruppen Lakaj (Asger Kjærsgaard Larsen, Kristoffer Bunch, Asger Martiny-Bruun) og Sonja Schwarzenberger. Det har det kommet en god tekst ut av.

I helgen gjestet den amerikanske queerteoretikeren David L. Eng København i forbindelse med Foreningen for Kønsforskning sin årlige konferanse, som i år hadde temaet Hvidhed og andre majoriserende bevægelser. På konferansen holdt Eng en meget interessant forelesning med tittelen “Lawrence v. Texas and Whitness as Property”, fra hans kommende bok The Feeling of Kinship: Queer Liberalism and the Racialization of Intimacy.

David Eng tok her utgangspunkt i den amerikanske høyesteretts banebrytende avgjørelse i rettsaken “Lawrence v. Texas” fra 2003, som frikjente John Geddes Lawrence og Tyron Garner som var anklaget for sodomi, med den følge at sodomilovgivning ble avskaffet i USA. Rettsaken står som et landemerke i kampen for homoseksuelles rettigheter, og har gjentatte ganger blitt sammenlignet med historiske rettsaker som “Brown v. Board of Education” (1954) som dessegregerte skolesystemet i USA, og “Loving v. Virginia” (1967) som opphevede forbudet mot at sorte og hvite kunne gifte seg. Men som Eng påpeker er slike analogier ikke uproblematiske, av mange grunner. Spesielt fordi det lett kan fremstå som om spørsmålet om rase er noe som hører fortiden til, mens “queer liberalisme” er nåtidens kampsak. For, spør Eng, hva er det som må glemmes i “Lawrence v. Texas” for at fortellingen om fremgang og frihet for homoseksuelle kan fortelles? Svaret er ikke overraskende rase.

I sin forelesning ruller Eng opp bakgrunnen for at politiet i 1998 brøt inn i huset til Lawrence, der de fant ham i seksuell omgang med Garner – en sort mann. Politiet hadde nemlig blitt oppringt av en tredjepart i dette som viste seg å være et sjalusidrama, som hadde hevdet at “There is a nigger going cracy with a gun!” Det var denne stereotype fortellingen om en skytegal neger som hadde fått politiet til å reagere umiddelbart, og som førte til at de brøt seg inn i huset der de fant Lawrence og Garner i en “intim” situasjon.

Eng er interessert i hvordan det kan ha seg at denne saken som begynte som en rasistisk anklage uten hold i virkeligheten, endte opp med å bli vendepunktet for fremveksten av “queer liberalisme”. Svaret ligger blant annet i det faktum at rase og seksualitet har en lang historie for å bli tenkt separat – som to elementer som ikke har direkte med hverandre å gjøre. Engs analyse viser hvor tett disse to aspektene henger sammen – både historisk, teoretisk og kulturelt – og han viser nødvendigheten av å tenke interseksjonelt.

På mandag kunne man igjen oppleve David L. Eng i aksjon, på et åpent seminar på Københavns Universitet der han holdt forelesningen “The Art of Waiting: Queer Diasporas and The Book of Salt“. Med utgangspunkt i Monique Troungs roman The Book of Salt viste Eng også her hvordan “race can only appear as disappearing”.

Romanen er en litterær fantasi satt til husholdet til Alice B. Toklas og Gertrude Stein i Paris, der fortelleren er deres vietnamesiske kokk Binh. Troung har tatt utgangspunkt i en notis i Alice B. Toklas’ kokebok, der det fortelles i korte trekk om tiden med de uansvarlige, upålitelige men underholdende indokinesiske kokkene som paret måtte ta til takke med under krigen. The Book of Salt stiller på den måten ikke bare spørsmål til hva som har eller kunne ha skjedd i fortiden, men også hva vi egentlig kan vite om historien.

I Nina Trige Andersens fine artikkel “Race i farve-blindhedens tidsalder” i Information, kan man lese mer om Engs forelesning om queer diaspora, rasisme og glemsel i Monique Troungs The Book of Salt.

Mens vi venter på David L. Engs kommende bok, kan man jo i mellomtiden lese hans forløpige hovedverk, Racial Castration: Managing Masculinity in Asian America (2001).

I Sverige har det vært en opphetet debatt om queerbevegelsen i den siste tiden. Det begynte for alvor med Maciej Zaremba som i Dagens Nyheter gjorde sitt for å disskreditere queerbevegelsen som han hevder er fundamentalistisk, med en forvridd virkelighetsoppfattelse og absurd agenda. I forlengelse av Zarembas “kritikk”, har mange forutsigbart nok hevet seg på skittkastingskonkurransen.

“Att högern blir nervös begriper vi. Men vänstern?” skriver Athena Farrokhzad og Tova Gerge i den meget gode artikkelen “Queer är socialism” i Aftonbladet, der de kommer med et viktig innlegg i debatten. For som Farrokhzad og Gerge påpeker er det ikke akkurat overraskende at liberale og konservative debattører som Zaremba rakker ned på revolusjonær virksomhet, men at også en lang rekke venstrefeminister i den siste tiden har angrepet queerbevegelsen er mer problematisk.

Som svar til feministiske skribenter som Kajsa Ekis Ekman, Ebba Witt-Bratström og flere andres manglende forståelse og absurde angrep på queerbevegelsen, viser Farrokhzad og Gerge hvorfor og hvordan “queer är socialism”. De skriver:

“Queer är också en möjlighet för socialismen att börja betrakta sig själv och lossa greppet om en exkluderande motståndsymbolik. I vänsterns kollektiva medvetande reser sig fortfarande propagandaaffischens friska vita fabriksarbetande män mot den kapitalistiska jätten, kanske med några frodiga kvinnor i bakgrunden. Fantasin om den vita fabriksarbetarens revolt upprätthåller en bild av agens som är snarlik den kapitalistiska. Queerfeminismen, antirasismen och cripteorins analyser av kroppens form och funktion skulle kunna bistå den traditionella vänstern med andra symboler och giltigförklara den socialistiska aktivism som andra aktörer bedriver. Eller som Tiina Rosenberg fastslår i den nordiska queertidskriften Trikster: ”Den antiheterosexistiska, antirasistiska och antikapitalistiska politiken är vår tids vänsterpolitik.” I stället för att betrakta queerengagemang som en energiförlust skulle vänstern kunna få näring av de rörelser som vill göra upp med kapitalismens grundprinciper.”

Det er nesten trist at det i 2008 er nødvendig å forklare venstrefløyen at “queer är socialism”, men det er godt at Farrokzhad og Gerge gjør det. Det er ikke vanskelig å være enig med dem i deres fine avslutningskommentar, der de med et lite vink til Artaud & Deleuze bemerker: “En kropp kan sakna organ, men ändå ha hjärtet till vänster”.