Maskulinismens offersang: Svar til Arnt Folgerø
November 26th, 2008Under overskriften ”Intetkjønnssamfunnet” i Aftenposten 15.11.08, angriper journalist Arnt Folgerø “queer-bevegelsen” som han hevder har fått innpass i både “forvaltningen, mediene og i rettsvesenet” med sin kamp om å “renske bort” mannlig heteroseksualitet i forsøket på å skape et sex- og kjønnsløst samfunn. Folgerø nevner ingen navn på hvem som utgjør denne tilsynelatende ekstremistiske “queer-bevegelsen”, men som redaktør for det nordiske nettidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal føler jeg meg kallet til å svare på tiltale. Jeg kjenner meg ikke igjen i verken Folgerøs samfunnsdiagnose eller hans forestillinger om “queer-bevegelsen”.
La meg først oppklare en utbredt feiloppfatning av queer-teori og -aktivisme som Folgerø ukritisk reproduserer – sammenblandingen av heteroseksualitet og heteronormativitet. Et sentralt element i queer-teori har nemlig vært nyanserte kritikker av heteronormativitet, altså, den måten spesifikke former for heteroseksuelle begjær og livsførsler privilegeres innenfor juridiske, økonomiske, politiske og kulturelle rammeverk. Når Folgerø betegner queer-bevegelsenes kamp som et angrep på mannlig heteroseksualitet i seg selv, blander han altså kortene. Det er ikke folks seksuelle praksis som er det sentrale her, men derimot at definisjonsmakten over hva som er naturlig og sant har tatt utgangspunkt i den hvite heteroseksuelle mannen.
I Folgerøs kronikk finner man et treffende eksempel på dette i hans argumentasjon for at menn undertrykkes av statsapparatet. I sin gjenfortelling av saker hvor menn har blitt anklaget for å fornærme eller antaste kvinner, stiller Folgerø seg uforstående. Sett fra hans perspektiv representerer disse hendelsene nemlig ingen fornærmelser – snarere tvert i mot. For kvinner må da tåle å bli befølt og klådd litt på – mot deres egen vilje – ettersom dette er et uttrykk for menns uskyldige og naturlige “paringstrang”. At kvinnene derimot ikke opplever dette som verken uskyldig eller naturlig, synes irrelevant. I Folgerøs argumentasjon er ikke deres synspunkt viktig. Her er kvinnene kun eksempler på hvordan det norske lovverket motarbeider menns naturlige behov.
Jeg er uenig. For det første fordi jeg ikke er interessert i å bli tilskrevet en slik primitiv og særdeles fordummende forståelse av mannlighet som Folgerø opererer med. Forestillingen om at menn må få leve ut deres “naturlige parringstrang” og derfor ha frihet til å la pikkhodet styre, er ikke bare en dum, men også potensielt sett farlig argumentasjon, ettersom det risikerer å legitimere at menn forgriper seg på andres kropper. Alle skal ha rett til å bestemme over egen kropp, og mannens “uskyldige naturlige trang” er selvsagt illegitim når den går på bekostning av andres selvbestemmelsesrett.
For det andre er Folgerøs paranoide forestillinger om at queer-bevegelsen legitimerer myten “om at det bor en voldtektsforbryter i en hver mann” mest av alt beskrivende for hans egen retorikk. For det er Folgerø selv som reduserer mannen til å være et kåt og potensielt sett farlig dyr – et velkjent utgangspunkt for forestillingen om menn som voldtektsforbrytere. Men er det ikke denne stereotypiseringen av menn og heteroseksualitet vi bør bekjempe?
Folgerø avslutter sin kronikk med en beskrivelse av den queer-teoretiske kritikk av kjønn- og identitetskategorier. Men her har han tydeligvis misforstått hva kritikken dreier seg om. De queer-bevegelsene jeg er i kontakt med arbeider ikke ut i fra et “likhetskrav” som vil skape ”mennesket uten kjønn, intetkjønnet”. Kritikken av hvordan våre forståelser av kjønn og seksualitet er kulturelle konstruksjoner som ikke kan reduseres til noe essensielt eller naturlig, tar nemlig utgangspunkt at vi alle er radikalt forskjellige. Språket innfanger ikke disse forskjellighetene med kategorier som “mann” og “kvinne”, “homoseksuell” og “heteroseksuell”. Hvis Folgerø hadde satt seg inn i den queer-teoretiske kritikken ville han sett eksempler på dette.
Folgerøs kronikk skriver seg inn den etter hvert utbredde forestillingen om at “den norske mannen” er i krise – en krise som den store stygge Feminismen og dens uregjerlige følgesvenn Queer-bevegelsen er årsak til. Hans fremstilling av mannen som offer minner om det den britiske kulturforskeren Richard Dyer kaller “me-too-ism”, nemlig fenomenet at hvite, vestlige heteroseksuelle menn hevder at også de er undertrykte i dagens samfunn. Jeg er enig med Folgerø i at det er viktig å diskutere forholdet mellom makt, kjønn og seksualitet. Men den maskulinistiske posisjonen han inntar, ved å kjempe for (noen) menns rettigheter på bekostning av andres rettigheter er ikke veien frem.
Mathias Danbolt
Redaktør for Trikster – Nordic Queer Journal
(Sendt til Aftenposten, men ikke publisert pga. plassmangel.)
November 26th, 2008 at 12:42
Kudos for saklig svar. Folgerønnlegget ble debattert på underskog.no : http://underskog.no/samtale/50821_arnt-folgeroe-rider-igjen?page=1
November 26th, 2008 at 13:44
Super godt svar, Mathias! Det er ærgerligt at Aftenposten har plads til sådan en gang pladder men ikke plads til det kvalificerede modsvar. Ret symptomatisk, ikke?
November 26th, 2008 at 14:26
Sorry Mathias, men han har faktisk et poeng. Ikke at jeg rettferdiggjør tafsing, men stereotypene ødelegger for mannlig sexuell utfoldelse. Mannlig sexualitet er stadig problematisert, noe som setter den sexuelle selvforståelsen til mange gutter under press.
Et veldig godt eksempell er i forhold til komplimentene som kommer frem av eksemplene til Folgerø. Her blir altså menn straffeforfulgt for å gi komplimenter. En må gjerne finne disse ubehagelig, men å straffeforfølge noen for å gi et kompliment og et uttrykk for sin egen sexualitet er langt i fra ok. Samtidig er den mannlige sexualiteten under sterkt press, personlig tok det meg mange år før jeg turte å annerkjenne min egen sexualitet og vise den til andre. Jeg fremsto som nærmest avsexuell, usikker på meg selv og selvfølgelig helt uten hell i kjønnsmarkedet. Unge gutter i dag oppdras til å undertrykke sin sexualitet, og blir oppdratt til å unnskylde seg for den. Blomster, dyre middager og komplimenter om hvor fantastisk en kvinne man knapt kjenner, er, har blitt oppskriften på hvordan en man _bør_ oppføre seg ovenfor kvinner. Mannen må vinne kvinnens gunst, noe som er et stort problem. Om mannen gir uttrykk for å ønske sexuell kontakt med en kvinne, blir han sett på som pervers og usympatisk. Dette gjør at mange gutter undertrykker sin egen sexualitet totalt, noe som hos mange faktisk kan gå så langt som at man tar selvmord.
Jeg påstår ikke at vulgære utsagn er den rette veien til sexuell kontakt med kvinner, men det at menn blir sett ned på for å fremstille sitt behov for sex er problematisk. Også fordi at man ikke oppnår noe med å bestialisere mannlig sexualitet. Menn som lenge har undertrykket sin egen sexualitet står i fare for å bli overgripere. Sex er på ingen måte en menneskerettighet, men det å ha muligheten til å uttrykke seg som et sexuelt vesen, dvs. vise at man er innteresert i sex, bør være det. Det er forskjell på å fortelle noen at man ønsker å ha sex med vedkommende, og berøre vedkommende på intime steder. Jeg er undertrykkelig lei av at mannlig sexualitet blir fremstilt som brutal, pervers og usympatisk. Jeg er mann, jeg liker sex og jeg vil understreke at jeg ser på meg selv som en sympatisk og omgjengelig mann med sunne holdninger. Jeg har selv vært psykisk lidende i min ungdomstid på grunn av kvasifeminismens fremstilling av menn, det er viktig at noen faktisk tørr reise spørsmålet til debatt.
Kvinners sexualitet er frigjort, noe jeg er veldig glad for. At menn skal måtte skamme seg over at de ønsker sex, og at de skal sjule dette mener jeg er direkte forkastelig. Håper inderlig du tar deg tid til å svare Mathias.
January 7th, 2009 at 11:43
Kjære Fredrik W.
Takk for kommentaren. Jeg er helt enig med deg i at “stereotypene ødelegger”. Det var nettopp derfor jeg skrev et svar til Arnt Folgerø, fordi jeg synes hans forståelse av maskulinitet og mannlig seksualitet er ytterst stereotypifiserende og problematisk. Spesielt det faktum at hans argumentasjon tar utgangspunkt i en enøyet og patriarkalsk forestilling om at mannlig seksualitet drives av en dyrisk parringstrang som må få fritt leide i samfunnet. Dette er kjønnsfordumming, som forenkler og ødelegger en potensielt sett viktig diskusjon. Seksualitet – både den “mannlige” og “kvinnelige” – er langt mer kompleks enn dette, og en diskusjon av normativitet, selvforståelse og undertrykkelse av seksuell art krever at debatørene tar spørsmålene alvorlig. Det gjør ikke Folgerø.
Vi to har nok har ganske forskjellige forståelser av størrelser som “kjønn” og “seksualitet”. Jeg går inn i diskusjonen med et queer-perspektiv som undersøker hvordan såkalte “naturlige” forestillinger om kjønn og seksualitet er et produkt av kulturelle konstruksjoner. Når jeg ser på kjønn og seksualitet som konstruksjoner er ikke dette fordi kroppen eller materialiteten ikke har betydning, men snarere fordi jeg mener at vår forståelse av kropp og seksualitet er historisk, kulturelt, vitenskapelig og politisk betinget. Konstruksjoner virker og kan være særdeles funksjonelle, men heldigvis kan de også endres – slik vi har sett det med kjønn og seksualitet opp gjennom historien: betydningene som knyttes til “kvinner”, “menn”, “maskulinitet”, “femininitet”, “heteroseksualitet” og “homoseksualitet” har gått gjennom store forandringer. Det er ikke noe naturlig med kjønn og seksualitet fra mitt ståsted.
Jeg reagerer derfor på din problematiske motsetning mellom mannlig og kvinnelig seksualitet: Du hevder bl.a. at “mannlig sexualitet stadig er problematisert” mens “kvinners sexualitet er frigjort”. Denne typen påstander har dominert diskusjonen av “mannskrisen” i Norge siden begynnelsen av 2000-tallet, fra Nils Rune Langelands angrep på “Vaginalstaten” Norge, til Mads Larsens kritikk av kvinnens hegemoni på kjønnsmarkedet i Pornopung, osv. Jeg er uenig i premisset for en slik argumentasjon som tar utgangspunkt i at menn og kvinners kjønnskamp er grunnleggende forskjellig og at de enes rettigheter går på bekostning av andres. Altså, jeg er uenig i en analyse som går ut i fra at kvinner og feminismen grunnleggende har vunnet frem på bekostning av menn generelt. At enkelte maskulinitetsformer har blitt problematisert er åpenbart, og at spørsmålsettingen til maskulinitet og mannlige kjønnsroller har vært og kan oppleves som vanskelig er jeg også helt med på. Men man kommer ikke lengre i tematiseringen av problemene rundt mannsrollens endring om man ikke også leter etter andre svar enn “at feminismen han skylden” – et svar som ofte er formulert før spørsmålene stilles. Her legger jeg meg i forlengelse av de mange dyktige kjønnsforskerne som har påpekt problemene med denne formen for polarisert argumentasjon (Se f.eks. mannsforskeren Michael Kimmels fine tekst i Fett 01/07 som kritiserer den unynaserte fortellingen om gutter som de nye taperne).
Det er viktig å ta folks problemer med selvforståelse, seksualitet, identitet, kjønnsroller og makt alvorlig. Men så lenge menns forskjellige problemer utelukkende blir italesatt i en maskulinistisk og antifeministisk retorikk, tror jeg altså ikke vi kommer noen vei.