Space is the ongoing possibility of a different inhabitation.
– Elizabeth Grosz [1]
 

Når vi snakker om seksualitet bruker vi ofte romlige metaforer: Vi snakker om “seksuell orientering”, vi “sitter på gjerdet”, eller skjuler seksualiteten vår i “skapet”. Seksualitetens topografi er fylt av minefelt. Å være seksuelt desorientert er sjelden et alternativ. Den romlig-temporale strukturen som dominerer hvordan vi forstår kjønn og seksualitet, forutsetter at vi etter hvert vil orientere oss mot et stabilt seksuelt objekt, at vi velger side av gjerdet, og kommer ut av skapet. Når – eller hvis – vi blir voksne, sies det, vil vi komme “på rett spor”. Men kanskje er det ikke våre kropper og seksualiteter som er kommet på avveie. Kanskje er det kartene og figurene som er upresise, full av feil og smutthull.

I denne utgaven av Trikster presenterer vi bidrag som diskuterer hvordan kjønn og seksualitet blir forstått, konstruert og utfolder seg i og gjennom rom. Vi erobrer ikke nye territorier med disse spørsmålene, snarere bygger vi videre på feministiske, queerteoretiske og postkoloniale tenkere som (blant andre) har vist hvordan størrelser som kjønn, seksualitet, rase og klasse preger distribusjonen og bruken av rommet. Bak disse og andre begreper som beskriver vår samtid – som neoliberalisme, avansert kapitalisme og globalisering – ligger hverdagslivets romlige politikk: mulighetene vi har for å bevege oss fritt i offentligheten, for å finne et sted å bo, for å reise på tvers av grenser.

I 1997 argumenterte redaktørene for den innflytelsesrike antologien Queers in Space for nødvendigheten av å ha et maktperspektiv i analyser av rom, og påpekte at rom “kan beskrives med ord, men også gjennom kart, skisser, fotografier og plantegninger; det kan bli forstått på et fysisk, metaforisk og teoretisk nivå”.[2] Dette er også utgangspunktet for bidragene i dette nummeret av Trikster som retter oppmerksomheten mot betydningen av romlighetens politikk gjennom tekster, tegninger, bilder og samtaler.

I chris campes tegning på forsiden av nummeret ser vi omrisset av to personer. Den doble konturlinjen får kroppene til å vibrere – lener de seg tettere eller lenger vekk fra hverandre? Det hvite papiret/skjermen fungerer her som et rom der ikke bare ord møter figurasjon, og linje møter bakgrunn, men der et møte mellom to kropper blir presentert i all sin uuttalte potensialitet. Det er i mellomrommene campe lokaliserer et queert rom – et rom som er både følsomt og kraftfullt.

I campes tegninger fra København Queerfestival 2007 er sosiale relasjoner skrevet inn i de arkitektoniske strukturene. Katarina Bonnevier tar interaksjonen mellom bygninger og personer et skritt videre i teksten “Dresscode: Herrgård”. Hun leser den kjente svenske forfatteren Selma Lagerlöfs ombygging av herregården sin, Mårbacka, som et eksempel på drag-king arkitektur, og minner oss om hvordan bygninger blir forstått i kjønnete termer. Samtidig påpeker hun at seksualitet har betydning i analyser av arkitektur. Med utgangspunkt i Lagerlöfs bibliotek viser Bonnevier at det seksuelle dramaet som utspilte seg mellom forfatteren og hennes to elskerinner er innskrevet i rommenes strukturer.

Mens Bonnevier fokuserer på bygninger og interiører, går Mathias Kryger Hansen ut i Ørstedsparken i København – et populær møtested for menn som har sex med menn. Gjennom en diskusjon av den danske kunstneren Lasse Laus prosjekter om cruisingens queere georgrafi, beskriver Kryger Hansen hvordan parken gir muligheter for å skape private rom i offentligheten. Cruisingens rom er flyktig og sårbart – og ikke uten risiko. Under arbeidet med dette nummeret av Trikster har flere voldelige overgrep funnet sted i Ørstedsparken, rettet mot menn som har sex med menn. I slutten av juli ble en 38 år gammel mann brutalt overfalt i parken av tre unge gutter som ropte homofobe skjellsord og truet med å drepe ham, mens de banket ham opp. Overfallene vi har vært vitne til i København i den siste tiden er bare noen få eksempler på den mengden heteroseksistisk vold som daglig finner sted rundt oss.

Som svar på økningen av hatkriminalitet i København ble aktivistgruppen Bash Back! startet i august. Dette ad hoc initiativet har begynt kurs i selvforsvar og patruljerer Ørstedsparken om natten. Dette er et tilskudd til den lange tradisjonen av feministiske, lesbiske, homofile, trans- og queeraktivistiske grupper som kjemper mot undertrykkelse og arbeider for å skape trygge steder for folk utenfor samfunnets normer. I artikkelen “Separatisme, ikke-separatisme, anti-separatisme” diskuterer Mette Buchardt forskjellige forståelser og praksiser av kjønn- og seksualitetsseparatisme på den aktivistiske venstrefløy i Danmark. Buchardt viser hvordan og hvorfor ulike former separatisme har blitt brukt for å skape effektive plattformer for politisk handling, i en tekst som samtidig fungerer som et arkiv over radikale aktivistgrupper i de siste tyve årene i København.

Det er en annen tid og et annet sted vi blir introdusert for av kunsthistorikeren og aids-aktivisten Douglas Crimp i intervjuet “Front Room – Back Room”. Crimp gir oss et glimt av New Yorks kulturelle geografi på 1960- og 70-tallet når han forteller om sitt nye prosjekt Before Pictures. Her diskuterer han forholdet mellom kunstmiljøet og homomiljøet i tiden etter Stonewall-opprøret i 1969 – to miljøer som sjelden diskuteres sammen i kulturhistorien, til tross for deres mange overlappinger. Crimp finner en passende metafor for den diskursive separasjonen av disse to verdenene i arkitekturen til den populære baren Max’s Kansas City i New York, der det var et klart skille mellom de “queere” gjestene i bakrommet og det “streite” kunstmiljøet i forrommet.

I “Leaving a Glorious Future Behind?” gir Tuula Juvonen og Pia Livia Hekanaho vanskelighetene en situasjonsrapport om forholdene for queerstudier i Finland. Gjennom en kartlegging av utviklingen av “gay and lesbian studies” og senere queerstudier i Finland, synliggjør Juvonen og Hekanaho de eksklusjonsmekanismene som rammer spesielt mannlige queerforskere. Mens sentrene for kvinneforskning har skapt et etterlengtet rom for primært kvinnelige forskere, har flere av de mannlige queerforskerne blitt offer for et homofobisk akademisk system som har presset mange av dem ut av det finske universitetsmiljøet.

Kampen for et queerere rom – uansett hvor flyktig og midlertidig – er viktig. Dette gjelder både innenfor akademia, på gaten, i bygningene rundt oss og i den politiske sfæren. Vi håper dette nummeret av Trikster kan engasjere og inspirere til nye diskusjoner om romlighetens politikk, og – gjennom internettets stadig ekspanderende rom – skape nye relasjoner mellom fremmede.