Det fjerde nummeret av Trikster – Nordic Queer Journal stiller skarpt på aktuelle queerpolitiske kampsaker. Til tross for at kritikere har hevdet at feminisme og queerpolitikk hører fortiden til er det dessverre for mange problemer her og nå som tilsier det motsatte.

Trikster setter blant annet fokus på kampen mot det medisinske herredømmet over transkjønn. Med utgangspunkt i den viktige danske dokumentarfilmen Nobody Passes Perfectly (2009) demonterer media- og kjønnsforskeren Tobias Raun den utbredte forestillingen om Danmark som et “paradis” for transkjønnede. Gjennom en skarp kritikk av den statlige reguleringen av transseksualitet belyser han et kjønnspolitisk felt som lenge har blitt forbigått av mediene så vel som av menneskerettighetsorganisasjoner.

Mens folk på venstrefløyen så vel som høyrefløyen ynder å fremstille queerpolitikk som en markedsdrevet livsstilskamp, peker Mika Nielsen på behovet for en queer antikapitalistisk kritikk. I artikkelen “Ett kapitalt misstag” diskuterer hun hvordan økonomi og heteronormer henger sammen, og introduserer en forskningsgren som sjeldent har blitt lest i Norden: Queer economics.

Der Raun og Nielsens artikler oppfordrer til aktivistiske intervensjoner, legger Jan Wickman opp til en mer grunnleggende diskusjon av hvordan queeraktivisme har blitt forstått i Norden med sin artikkel “Queer Activism: What Might That Be?”. Gjennom å se nærmere på ulike teoretiske, politiske og kulturelle sider ved queeraktivistisk kamp kartlegger han en bevegelse i bevegelse.

I de seneste år har selv homoorganisasjoner feiret at kampen for likestilling nærmer seg slutten. Men for at forestillingen om fremskritt skal fungere må man lukke øynene for andre historier og problemfelt. Heriblant spørsmål om forholdet mellom seksualitet, rase, etnisitet og religion. I en tid hvor diskusjoner om “homotoleranse” brukes for å underbygge fremmedfrykt og rasisme, er det viktig å stille spørsmålstegn ved hvilken funksjon merkelapper som “åpenhet” og “fremskritt” har i dagens debatt.

Det er en lignende forenklet framskrittsfortelling Mathias Danbolt lokaliserer i den ambisiøse historieutstillingen Som jeg er: homo/bi/trans i Kbh på Københavns Bymuseum i 2009. Mens Som jeg er fremstiller homo/bi/trans aktivismen som en avrundet epoke, peker artikkelen på det faktum at fortidens problemer ofte lever videre i nåtiden. I stedet for å se historien som et passivt objekt som bekrefter status quo, argumenterer den for en aktiv historiefortelling som ser forbindelseslinjene mellom nåtidens og fortidens kamper.

Men ingen kamp uten dans, latter og glede! Humorens rolle i queer og feministisk kritikk står sentralt i Rikke Platz Cortsens introduksjon til nye svenske tegneserier i teksten “Provokerende kærester, armhuler og en lille smule AIDS”. Og gapskrattet er heller ikke langt unna i lesningen av forfatteren Kristina Nya Glaffeys skjønnlitterære tekst “Padder og krybdyr”, som tar for seg den såkalte lesbiske babyboomen. I et forrykende tempo beveger Glaffeys tekst seg mellom alt fra frykten for det faderløse samfunn til de økonomiske sidene ved lesbisk inseminasjon. Viktor Johansson beveger seg innenfor en beslektet tematikk i diktsuiten “Önskepapporna”, men fokuset her er snarere på tilblivelse i bred forstand – av kropper, barn, identitet, fedre.

Heidi Lunabba leker med de etablerte kjønnsrollene i sin mobile skjegg-salong Studio Vilgefortis. Her kan forbipasserende kvinner – og menn – få anlagt en bart eller et skjegg etter eget ønske, og resultatet setter vante avlesningsmekanismer av kjønn på prøve. Lunabbas prosjekt tar utgangspunkt i at kjønn er noe vi gjør snarere enn noe vi er, men peker samtidig på hvordan vi nettopp ikke selv uten videre kan “velge” hvilket kjønn vi vil gjenkjennes som. Vi har aldri kontroll over hvordan vi passerer, og kampen for å endre betydningene som tillegges kjønnsattributter er derfor langt fra over.

Mens kritikere synes å stå i kø med gravskrifter over queerteori og aktivisme, synes det viktig å fastslå – som queer teoretikeren José Esteban Muñoz gjør det i Cruising Utopia (2009) – at “Queerness is not yet here”. En queer verden ligger fortsatt ute i horisonten. Det er kanskje her queeraktivismens viktigste oppgave står på veien inn i et nytt årti: å ikke gi etter for dagens pragmatiske jakt på hurtige resultater, men å fortsette troen på at andre løsninger er mulig.